En 17. mai-tale

De edsvorne Eidsvolls-mennene skrev loven i 1814. Stolte la de ned pennene, og skålte i vin av den fineste sorten, og tok hverandre i hendene. Så vandret de ut gjennom porten. Stoltheten vokste med årene; folk sverget til egen skikk. Og dagligliv rundt om på gårdene ble opphøyet til nasjonalromantikk, så noen og hver tok til tårene av den helnorske kunst og musikk. Lenge var allting fredelig, så kom svensker og truet med våpen. For nordmenn var dette forsmedelig. Ja, begeret var breddfullt, og dette var dråpen. Det kunne ha endt helt begredelig, men for lovens bokstav ble det dåpen. Vår frihet og fred var ukrenkelig. Det trodde og hevdet vi lenge. Men selv intet skip er usenkelig, og en dag begynte selveste verden å krenge. Så hendte det som var utenkelig, og livet kom helt ut av gjenge. For navnløse menn kom marsjerende; marionetter, som tenkte i takt. Deres herskere, blindt agiterende, gjorde løgner til sannhet, beseglet med makt. Og noen fant slikt imponerende, men av flest ble de møtt med forakt. De hadde sin støtte der hjemme, hvor en gnist hadde startet et brann, hvor et ydmyket folk ga sin stemme til en fører som hevdet å elske sitt land. De «fremmede» ble til de slemme, og all makt ble til rett ved én mann. Til slutt ble de slått, marionettene, og den frykten som bandt dem ble brutt. Vårt håp i de mørkeste nettene ble til virkelighet – marerittet tok slutt. Våre folk tok igjen taburettene, mens de svikefulle ble skutt. Men hvor kom de da fra, alle tanker om den reneste rase og ætt? Og forakten for alskens skavanker; hvordan kunne man godta den sterkestes rett? Hva får levende hjerter som banker til å dømme og hate så lett? Kan det hende at dypt i oss alle bor et dyr bak en dør på klem? Et fastlenket beist bakom skallet, som blir sterkt når vi deler i «oss» og i «dem», og som håper at lenker skal falle, slik at villskapen slipper frem? Feir dagen, sving flagg og girlandre, men husk hvilken lærdom vi fant: at omsorg, respekt for hverandre, det er det vi bør feire og holde for sant, ikke myter om «oss» og «de andre», for hvem var det da som vant? © abre – 1998