«     meny     »


FORFØREREN

Når været var godt pleide Margrethe å gå aftensturer langs sjøen. Denne kvelden var hun akkurat kommet ned til vannkanten da hun møtte kaptein Wiig. Han var også ute og spaserte i det vakre været, og han tilbød seg å slå følge. Nu sto de og betraktet månen som speilet seg i vannet.

Det var en mild aften, og Margrethe hadde på seg skjørt og bluse i lett bomullstøy. Kapteinen gikk med hatt og vest slik han pleide. Som så ofte før tenkte Margrethe at han var en staselig mann. Nu slo det henne også hvor vakker profilen hans var. Den høye pannen, det kortklipte skjegget langs den brede haken …

Hun følte seg beskjemmet med det samme. Hvordan kunne hun tenke slik? Hun var jo bare en simpel tjenestepike, mens han var kaptein. Dessuten var han meget eldre enn henne. Men likevel … han var alltid så galant og oppmerksom. Og enn om han faktisk holdt av henne …?

Kaptein Wiig snudde seg mot henne og smilte.

– Jeg forstår det slik at du er tilfreds med husposten hos enkefruen?

– Ja, jeg trives med arbeidet, og fruen er meget vennlig.

– Men du ønsker kanskje ikke å fortsette i denslags tjeneste bestandig?

– Arbeidet passer meg godt.

– Naturligvis. Og du utfører det på fremragende vis, det har jeg jo selv bevitnet. Det jeg mener å si er … du har kanhende andre planer? Du er jo ung, og en attraktiv kvinne, om det må være lov å si det. Har du aldri vært i tanker om å stifte eget hjem en dag?

Margrethe så brydd ned, og svarte ikke.

Kapteinen fortsatte:

– Jeg håper du ikke synes jeg er nesevis, jeg ønsker deg jo bare det beste. Men finnes det da ingen mann i ditt liv? En som kanskje kunne gjøre deg lykkelig?

– Det er riktignok en ung mann … en jeg har møtt noen ganger, og han er absolutt både vennlig og sjarmerende.

– Ser man det!

– Jo, men … han taler allerede om giftemål, og jeg vet ikke om det vil være det riktige. Et ekteskap kan man ikke ta lett på. Det er en alvorlig sak.

– Det er det såmenn. Men er man da noengang helt uten tvil …?

– Jeg trodde at det var det jeg ville, men i den senere tid har tvilen bare vokst seg stadig sterkere …

Hun brast plutselig i gråt.

– Men, Margrethe! Hva er det da som gnaver deg?

– Å, kaptein Wiig!

– Kall meg Jakob, kjære deg.

Hun falt rett mot ham, som om hun snublet. Kanskje gjorde hun det, hun visste ikke. Kapteinen tok imot henne og la den sterke armen sin rundt midjen hennes. Fallet fortsatte liksom mot bakken, men nu hadde han henne. Han holdt henne inntil seg, og de ble sittende slik i det myke gresset.

Hun snufset mot skulderen hans.

– Jakob, jeg …

– Så, så, Margrethe. Si ikke mere …

Så bøyde han seg frem og kysset henne. Hun ble myk i armene hans. Lenge satt de slik, og Margrethe glemte tid og sted. Alle betenkelighetene hadde brått mistet sin mening, og da han forsiktig begynte å åpne de små spennene i blusen hennes, lot hun det villig skje.

I eftertid ville hun helst tenke at hun ikke hadde noen vilje i det som hendte, men det var å gjøre kapteinen urett. Hun kom til at det beste var om hun ikke tenkte på det overhodet. Men det nyttet jo heller ikke. Hver eneste dag når hun arbeidet, og hver kveld når hun lukket øynene, var det bare ham hun så.

For der ved sjøen, i måneskinnet, ga Margrethe seg hen til kapteinen. Hun lot ham kle av seg, og hun la seg på rygg i gresset. Så kom han og la seg forsiktig over henne. Hun var like ved å angre seg til å begynne med; det ble rent for meget, og det var langt fra behagelig, men så …

Nei, hun kunne ikke med rette hevde at hun hadde vært passiv. Kanskje i begynnelsen, men efter hvert kysset hun ham grådig, og hun grep hoftene hans og skjøv ham hardt mot seg. Den skjelvende pusten hennes fulgte hans, stadig sterkere, stadig raskere.

Til slutt ga kapteinen fra seg et lite rop, og han falt sammen over henne. Han hev etter pusten mens han hvisket navnet hennes om og om igjen …


«     meny     »