OmstartVemund pleier å tenke at noen dager skinner. Blanke sommermorgener, da alt liksom er ordnet og på plass allerede før man har stått opp, og man kan gå rett ut i verden. Lette, lyse dager, da man ikke trenger noen spesiell grunn for å smile. Lovende dager, da alt kan skje … De fleste dagene i Vemunds liv kommer og går nesten uten at han merker det. Han tar bussen på jobb, gjør det han skal, drar hjem igjen, spiser middag, ser på TV. Kanskje han får gjort noen småting i huset før det blir kveld, og så er det natt og ny morgen, og alt gjentar seg. Enkelte dager er helt håpløse. Feilvarer, tenker Vemund. De legger seg liksom på tvers helt fra starten av. Han har kanskje forsovet seg og bussen har gått for lenge siden. Han fryser og føler seg utilpass, mister ting, snubler. Det klør overalt. Ingenting stemmer. Slike dager vil han helst vil returnere uåpnet. Takk, men nei takk! Send en ny! I går var en sånn dag. Været var det kanskje ikke så mye å si på, men ellers var det meste feil. Han hadde sovet dårlig og våknet med en dundrende hodepine. På jobben hadde en kollega misforstått en oppgave før han dro på ferie. Dermed måtte Vemund gjøre jobben på nytt selv. Da han prøvde å ringe rundt for å få tak i de opplysningene han trengte, var det ingen som tok telefonen. På toppen av det hele begynte han å kjenne seg litt småsyk etter lunch. Klokka halv fire slukket han lyset på kontoret. Lei og irritabel småløp han ut hovedinngangen og ned betongtrappa mot parkeringsplassen. Han la ikke merke til at det lå grus og småstein på de nederste trinnene, og dermed var et skjevt steg alt som skulle til. Det gikk så fort at han ikke rakk å ta seg for. Han ble liggende på platten nedenfor trappa uten å kunne røre seg. Det gjorde fryktelig vondt i det ene beinet, og han trengte ikke se på det engang for å vite at det var brukket. En kollega kom til bare noen minutter etterpå, men da hadde Vemund allerede klart å lirke fram mobilen fra jakkelommen og ringt etter ambulansen. Så bar det rett på sykehuset hvor det ble forordnet smertestillende, røntgen og gipsing i rask rekkefølge. Det viste seg at bruddet var komplisert, så legen insisterte på å ha ham der noen dager, for å være sikker på at det grodde riktig. Da kvelden kom var humøret hans på absolutt bunnivå. Det ble langt på natt før han endelig greide å sovne. Men dagen i dag …! Han la merke til henne med det samme hun kom inn på oppholdsrommet med armen i gips. Det var et eller annet med henne som gjorde ham nysgjerrig. Blikket, kanskje? De kom i hvertfall i snakk, og dermed var det faktisk gjort. Vemund hadde aldri vært særlig sosial av seg. Han følte seg sjelden bekvem i selskap med andre. Han begynte alltid å betrakte seg selv utenfra, la merke til sine egne påtatte gester, hørte de kalkulerte replikkene, den anstrengte latteren. Han ville så gjerne bryte ut av sitt eget rollespill og rette oppmerksomheten utover. Bli blind for seg selv. Men det var sjelden han greide det. Med nære venner, eller hvis et emne var engasjerende nok, kunne han i blant glemme seg selv. Men neste gang var det like vanskelig igjen. Denne gangen føles det helt annerledes. Han har vært enslig i mange år. Først nå skjønner han at han også har vært ensom. Men nå har han truffet Karina, og ingenting vil lenger bli det samme. |