«     meny     »


Å komme vekk

Jørgen har knapt sovet etter ulykken. Han holder ikke ut tanken på at det var hans skyld. Og når han tenker på hva som kunne ha skjedd, blir han kvalm.

Da har vært litt bedre etter at han besøkte henne på sykehuset. Karina, som hun het, var blid og forståelsesfull. Hun sa om og om igjen at dette bare var et uhell, og at det ikke var hans feil. Tvert imot, hun hadde holdt altfor høy fart og var bare lettet over at hun greide å svinge unna.

Hadde ikke Jørgen visst bedre, ville han trodd at hun var lykkelig der hun satt, med gipset arm og ansiktet fullt av skrammer.

Og så, når hverdagen endelig begynner å bli mer normal igjen, skjer altså dette med faren til Anna. Jørgen vil så gjerne trøste henne. Det er jo ikke hennes feil. Men hva skal han si?

Til slutt tar han mot til seg og sykler bortover. Da han svinger opp mot huset ser han at garasjeporten er åpen og bilen borte, men det er lys i vinduene. Han setter fra seg sykkelen og ringer på. Det er heldigvis Anna selv som åpner. Hun ser fryktelig trøtt ut. Det lange, mørke håret er flokete og ustelt, og hun er rød rundt øynene. Det virker ikke som hun blir særlig glad for å se ham.

– Å, er det deg. Kom inn.

– Takk.

– Du har selvfølgelig hørt alt sammen.

– Ja. Hvordan går det? Jeg håper at du snart kommer på skolen igjen.

– Jeg kommer på mandag. Men jeg gruer meg. Skjønner jo hva alle tenker.

– Hørt sånt tull …

Men Jørgen vet at hun har rett. Det er nettopp sånn folk tenker: Der går dattera til en svindler. For nå har nesten alle hørt det: Faren til Anna, en respektert innehaver av en kjent gullsmedforretning, er arrestert for forsikringssvindel. Han har til og med betalt noen for å fingere innbrudd.

– Det går over, Anna. Folk glemmer fort.

– Det spørs.

– Jeg støtter deg i hvert fall, uansett. Du må bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre …

– Takk, Jørgen. Hun smiler såvidt og ser bort.

De blir sittende en stund uten å si noe. Jørgen har et spørsmål som har presset seg mer og mer på i det siste, men han tenker at dette sikkert er feil tidspunkt. Eller kanskje slett ikke? Det er kanskje nå Anna trenger å høre at noen virkelig bryr seg om henne?

Han begynner å snakke før han rekker å tenke for mye:

– Anna … jeg lurer på en ting …

– Hva da?

– Jo, altså … oss to. Er vi …

Hvorfor skal det være så vanskelig? Er vi noe mer enn bare venner? Det er alt han vil si. Men ordene setter seg fast. Heldigvis trenger han ikke flere ord. Anna skjønner godt hva han mener.

– Å, Jørgen. Jeg vet ikke.

– Vet du ikke?

– Kan vi ikke bare se hvordan det går? OK?

Det er greit, tenker Jørgen. Et «kanskje» må vel være greit.

– Fint, for jeg synes jo …

Han kommer ikke lenger. Vet ikke hva han skal si. Han kikker fort på henne, og nå smiler hun virkelig. Han kjenner at han rødmer, men rister det av seg og fortsetter:

– Det er en ting til.

– Jaha?

– Jeg lurer på hva du skal gjøre i høstferien?

– Tja, vet ikke helt. Har vel ingen planer, akkurat.

– Hva sier du til å bli med til København?

– København?

– Ja, det må vel være greit å komme seg vekk litt? Særlig nå?

– Men skal du dit, da?

Så forteller Jørgen om gevinsten, og at han har fått lov til å be henne med. Hvis hun får lov til å dra, naturligvis.

Hun tenker seg om en stund uten å svare. Så går hun og spør mora, som sier ja med det samme. Anna har alltid hatt det nokså fritt, men så er hun da også veldig ordentlig av seg, tenker Jørgen. Det har ikke akkurat vært mye foreldrene har trengt å bekymre seg for. Dessuten stoler de på Jørgen, det har de sagt.

Det var ikke fullt så enkelt da Jørgen spurte sine egne foreldre om lov. Mora gjentok om og om igjen at de bare var seksten år. Dessuten var København en stor by, og de kunne komme borti litt av hvert. Faren sa ikke så mye, men han så betenkt ut.

– Er dere kjærester, da? Han kikket granskende på Jørgen.

– Herregud, nei! Vi er bare venner.

– Bare ikke … ja, ikke finn på noe, da. Oppfør deg skikkelig, OK?

– Klart det, sa Jørgen – Vi er bare to venner som drar på tur, ikke sant? Vi skal jo ikke bo på samme rom engang!

De så alvorlig på ham, men sa ikke mer. Han hadde fått lov.


«     meny     »