SKYGGENDa Margrethe brøt forlovelsen, tok Svenning det pent utad. Men innvendig brant det i ham. Hun måtte ha funnet en annen, tenkte han. Han hadde aldri tatt Margrethe for gitt. Selv om hun var både vennlig og hengiven, visste han godt at hun ikke nærte noen lidenskapelige følelser for ham. Dette hadde han innfunnet seg med. Han var sant å si ikke noen spesielt lidenskapelig person selv heller. Men han hadde en mild og vennlig natur, og han visste at han hadde ord på seg for å være arbeidsom og pålitelig. Hans stilling som maskinist ga riktignok ikke noe stort utkomme, men med tilstrekkelig nøkternhet skulle han greie å forsørge en familie. Han hadde følt seg ganske trygg på at han kunne tilby Margrethe et godt hjem. Til å begynne med hadde Margrethe sett det på samme vis, men så hadde hun fått betenkeligheter. Det føltes ikke riktig, sa hun. Hun måtte følge sitt hjerte. Mon tro hva hjertet hennes hvisket til henne? ~ Enkefru Berner sto foran vinduet i dagligstuen og betraktet haven fraværende. Det var igjen gått flere uker uten at hun hadde sett noe til kapteinen. Hun hadde sendt bud for å høre om han var blitt syk, men nei, han hadde bare meget å gjøre. Kanskje hun skulle invitere ham på middag en dag, når det måtte passe? Men hun fikk vel vise en smule tålmodighet. Kaptein Wiig hadde naturligvis langt viktigere ting å bestille enn å underholde en gammel enke. Hun hadde lagt merke til at også Margrethe gikk og speidet i vinduene. Fru Berner måtte smile litt for seg selv. Det var vel ikke å undres over at piken hadde latt seg sjarmere av en moden herres oppmerksomhet. Kapteinens sjarm var nå engang av det slaget, at det dryppet litt på alle som kom ham nær. Det var sannelig godt at Margrethe nu hadde fått herr Frigård å tenke på. En dag kom Margrethe inn i dagligstuen, svært alvorlig. Fru Berner kunne se at hun hadde grått. – Frue, jeg har noe jeg må fortelle Dem. – Men kjære Margrethe, er noe galt? – Ja, jeg er dessverre redd for det. Jeg … jeg venter barn. – Hva er det du sier? – Slik er det. Og snart vil det være åpenbart for enhver. Innen den tid blir jeg nødt til å fratre min post her i huset. – Men kjære …? – Fruen har vært meget vennlig mot meg, og jeg har trivdes her. Men jeg sier altså fra allerede nu, så De kan finne en ny pike. Og dersom De helst vil at jeg slutter med det samme, forstår jeg naturligvis det. – Nei men, Margrethe! Det vil jeg da ikke, kan du skjønne! – Takk, frue. – Det må da være noe jeg kan gjøre? Dere må naturligvis gifte dere med det samme. Jeg er sikker på at herr Frigård blir en god ektemann for deg. – Herr Frigård … ja, jeg har ikke tenkt så meget på det ennu. – Jeg skal naturligvis gi dere all støtte. Det kan jo være krevende å stifte hjem, ikke minst hva midler angår. – Men frue, De trenger ikke … – Tøv, du har jo vært nesten som en datter her i huset. Dessuten kjenner jeg mennesker jeg kan tale med, om det skulle være noe. – Det er altfor meget. Jeg ber ikke om annet enn å få fortsette her hos Dem en stund til. Og så håper jeg jo at De vil vise diskresjon … – Det sier seg selv. – Takk. Jeg er svært lei for det. Margrethe neiet. Så snudde hun og gikk med raske steg ut av stuen, mens hun snufset. |