DistraksjonRagna spaserer til timen slik hun pleier. Hun er ute i god tid, og da hun går opp alleen mot inngangen er det ennå ti minutter igjen til hun skal inn. Hun liker å gå. Alle problemer kommer liksom mer på avstand når hun er ute i frisk luft, og dessuten får hun med seg så mye mer når hun spaserer. Det er pent her oppe, synes hun. Sykehuset ligger midt i en stor park, og fløyen med poliklinikken er bare såvidt synlig fra veien bak de høye lerketrærne. Hovedbygningen er mye større, men den ligger også delvis i skjul bak trærne, og gir et inntrykk av fred og idyll. Her finnes ingen høye gjerder og murer, og ingen triste, grå betongvegger. I litt over ett år har hun kommet hit, en gang i uka. Hun tror det begynner å hjelpe, men helt sikker er hun ikke. Depresjonene har kommet og gått siden tenårene, så hun trenger litt mer tid før hun vet hvor terapien fører hen. Hun vet at hun alltid har blitt oppfattet som vellykket. Flinke Ragna, matematikkstudent med toppkarakterer. Blide, omgjengelige Ragna, naturlig midtpunkt ved alle sosiale anledninger. Ingen ser hvordan hun egentlig har det. Psykiske problemer vises sjelden utenpå, og de blir enda sjeldnere nevnt. Men hun skammer seg ikke lenger, og kan godt snakke om det. Men det er liksom ikke et tema man tar opp uoppfordret, så det er likevel bare de aller nærmeste som vet om det. Ikke at det har vært så lett å snakke om personlige ting hjemme heller. Med dypt religiøse og gammeldagse foreldre lærer man å innrette seg. Det ble etter hvert mange emner Ragna valgte å la ligge. Hun husker den gangen storesøsteren kom hjem med sin første kjæreste, og det forhøret foreldrene utsatte henne for etterpå. Tiril hadde vært ganske ung, men det ville nok vært helt greit hvis hun bare hadde ment å gifte seg. Problemet var det «moralske», og for foreldrene til Tiril og Ragna handlet moral om å følge bibelen. Særlig gjaldt det å ikke gi etter for lyster og laster. Da Ragna selv ble eldre var det helt uaktuelt å ta med kjærester hjem. De var nemlig alle jenter. Ragna blir opprørt av å tenke på at det finnes noe som kalles «seksualmoral». Som om det trengs en egen moral for slikt? Det som teller er vel hvordan man oppfører seg mot andre mennesker? Og da burde de samme reglene for oppførsel gjelde på dette området som ellers i livet: ta hensyn til andres følelser, være ærlig, aldri tvinge eller manipulere, og holde det man lover – er ikke det nok? Hun trodde på gud til ihvertfall oppi tenårene, og hun har egentlig ikke tatt noe oppgjør med det senere heller. Det hele ble liksom bare gradvis fjernere og mer uvirkelig ettersom hun ble eldre. Det hun imidlertid aldri har trodd på, ikke engang som barn, er den strengheten og den fordømmelsen som foreldrene sto for. Hun tenkte ganske tidlig at hvis gud finnes, er han ihvertfall ikke sånn. Det er ingen andre på venterommet når hun kommer inn. Hun setter seg og tar fram boka hun har med seg. Hun liker godt å lese mens hun venter, det er alltid så stille og fredelig her. Særlig i dag, når hun er helt alene. Hun har nesten glemt hvor hun er da mobilen ringer. Hun legger fra seg boka og roter fram telefonen fra håndveska. Det er søstera. – Hei, Tiril! Jeg skal inn til time snart. Sitter og venter. – OK, da skal jeg være rask. Jeg lurte bare på om du har noen planer i kveld? Du husker kanskje at jeg skulle i middagsselskap? Hos Karina, vet du? Ja, men nå har hun gått hen og skadet seg, så det blir ikke noe av. Dermed har jeg hele helga ledig, og vi har jo snakka om å finne på noe. Vi sier du? – Jo, det høres hyggelig ut … Akkurat da går døra til legekontoret opp, og psykiateren stikker ut hodet. Ragna nikker til svar mens hun reiser seg. Samtidig runder hun av telefonsamtalen med Tiril. – Du, nå skal jeg inn. Jeg ringer deg etterpå, OK? Hun putter mobilen i veska og følger etter psykiateren inn på kontoret. Boka hennes blir liggende igjen på bordet midt i en haug med ukeblader. |