«     meny     »


Å komme nært

De har fått hvert sitt T-banekort for København, hvert sitt dagpass på Tivoli, og hvert sitt enkeltrom på hotell. De har også fått hver sin billett til båten, men da de kommer ombord viser det seg at lugaren er felles.

– Håper du ikke snorker, ler Anna da de åpner døra til det lille rommet. Et nedfellbart bord skiller de to køyene. Bak døra finner de et knøttlite bad med dusj og toalett.

Jørgen bare mumler til svar. Han bøyer seg ned og skyver kofferten under køya.

Det er ikke mye å ta seg til under overfarten. Alt er dyrt, og alle aktiviteter er for småunger. De bestiller pizza og cola. Leser høyt for hverandre fra en København-guide Jørgen har kjøpt, og krysser av det de er mest interessert i.

De snakker om alt de skal gjøre når de kommer fram. Jørgen synes det er som å bli kjent på nytt. Før har de stort sett møttes på skolen sammen med jevnaldrende, eller hjemme, med foreldre i nærheten. Nå er det bare de to, og de er på vei til en annen verden.

Av og til blir Anna stille, og hører ikke etter. Jørgen synes det er rart å se henne slik. Hun som alltid er så glad. Hun som alltid får andre i godt humør.

Nå er det han som må muntre opp henne. Men uansett hva han prøver å si, synes han det lyder tafatt og falskt. Hva vet vel han?

Det har blitt seint når de tar kveld. De slukner med det samme og glir inn i hver sin drøm. På bordet har de lagt fra seg hver sin billett og hvert sitt nøkkelkort.

De vet det ikke, men de er også på hver sin tur.

~

Når han tenker tilbake på turen senere har selve byen og alle severdighetene blitt til usammenhengende glimt herfra og derfra – en flimrende bakgrunn for det som egentlig betydde noe.

For det var ikke utsikten han husket fra da de sto i trengselen på toppen av Rundetårn. Det var lukten av håret hennes. I berg-og-dalbanen var det ikke kilingen i magen som ble sittende igjen etterpå, men at hun grep ham hardt i armen og gjemte ansiktet mot skulderen hans.

Han husker den fine restauranten som de egentlig ikke hadde råd til. De hadde akkurat vært på planetariet, og restauranten lå så lettvint til, rett på baksida. Hva de spiste har han forlengst glemt, men han kan tydelig se for seg at de satt ved ved vinduet, med utsikt mot en liten sjø med fontener. Anna ertet ham fordi han hadde prøvd å belære henne på planetariet, om solsystemet og mars-sondene. Trodde han kanskje ikke at hun visste såpass? Han likte henne enda bedre da.

Senere var de på museum, med gamle skulpturer fra Hellas og Romerriket. Det var rart å gå der sammen med Anna, med nakne kropper på alle kanter, hugget i stein for så mange århundrer siden, men likevel så levende.

Og han husker kvelden i Tivoli, da Anna ble så nær og samtidig så fremmed …

«Det må føles riktig», hadde hun sagt kvelden før. «Å bli sammen med noen er en alvorlig sak».

Så var de vel bare venner, da. Hadde hun konkludert med det allerede? Det var uansett ikke noe han kunne gjøre fra eller til. Han måtte bare se hvor det bar, og gjøre det beste ut av det.

Det hadde begynt å mørkne, og hele området var fylt av glitrende lys. Jørgen syntes det så ut som noe fra et eventyr. De vandret omkring på måfå og kom til slutt til et åpent område. Midt på plassen sto en stor fontene med lys både over og under vann.

Plutselig tok Anna hånda hans. Han skvatt til. Det var som å få elektrisk støt. Han turde ikke se på henne, turde ikke snakke. Hun sa ikke noe, hun heller. Da de kom fram til kanten av fontenen tok Jørgen mot til seg og la armen rundt henne. Hun kikket på ham, men sa fremdeles ingenting. Nå gjaldt det, tenkte Jørgen. Og så kysset han henne. Hun gjorde ikke motstand, sto bare der uten å røre seg. Så la hun armene rundt ham, svarte ham. De sto slik en stund.

Etterpå ruslet de videre som om ingenting hadde skjedd. Hun tok ikke hånda hans igjen, og så ikke på ham. Han var takknemlig, men forvirret. Hva betydde dette for henne? Hva tenkte hun egentlig?

På hotellet den kvelden, da de sa god natt til hverandre på gangen, ga hun ham en fort klem før hun låste seg inn på rommet. Jørgen kjente et sug i brystet, et tomrom, og han visste ikke om han var glad eller lei seg.

Han hadde trodd at de skulle kjenne hverandre bedre etter denne turen. I stedet virket det som at jo nærmere han kom, desto mer var det han ikke visste.


«     meny     »