«     meny     »


VELGJØREREN

Svenning Frigård var spent på hva kapteinen ville ham. Det var bare et par måneder siden hadde han ment å oppsøke ham selv, for å spørre om ham ut om Margrethe. Men motet hadde sviktet, og efter hvert slo han det hele fra seg. Hva skulle vel Margrethe ha med kaptein Wiig å gjøre?

Svenning banket på den store ekedøren og kunne såvidt høre en stemme svare. Han åpnet døren på gløtt og stakk inn hodet.

– Herr Frigård, så fint at De kunne komme! Kom bare inn! Værsågod og sitt.

Kaptein Wiig satt ved et stort skrivebord og røkte pipe. Kontoret var stort, med mørke panelvegger. Vinduene vendte mot verftet og havnen, og bak bygningene der nede kunne Svenning skimte skipene som lå ved kai. Han syntes han dro kjensel på M/S Sundfjord, hans egen arbeidsplass. Han satte seg i stolen rett overfor skrivebordet. Kapteinen så alvorlig på ham.

– De undres sikkert på hvorfor jeg har bedt Dem hit. La meg derfor få si fra med det samme: Det dreier seg om en sak av noe delikat natur.

– Javel?

– Ja, jeg kommer til det straks. Men først et par ord om min rolle i det hele. Det har seg nemlig slik at jeg kjenner svært mange mennesker her i egnen, og jeg tør påstå at jeg også har en viss innflytelse. Dette innebærer naturligvis et ansvar, og dette har jeg forsøkt å være meg bevisst. Jeg har for eksempel alltid, i all min befatning med mennesker, satt min ære i å se det enkelte individ, uavhengig av stand og tilhørighet. Kort sagt: Jeg har forsøkt å ikke gjøre for meget utav skillet mellom høy og lav.

– Jeg forstår.

– Det er så meget i livet som er tilfeldig, og de omstendigheter man fødes inn i kan stundom være gruelig urettferdige. Når noen har hatt behov for en håndsrekning, har jeg forsøkt å bidra, slik omstendighetene har tillatt det.

– Det er meget generøst av Dem, kaptein.

– Nåvel. En av mine beste venner var Karsten Berner. Han døde for noen år siden, som De kanskje vet. I tiden efterpå har jeg forsøkt å være en støtte for hans enke, i forskjellige saker som hun ikke har sett seg råd med på egen hånd. Og nu har det seg altså slik at Margrethe, enkefruens stuepike, har havnet i en penibel situasjon. Og jeg føler, som venn av huset, at det er min plikt å hjelpe til.

– Margrethe …?

– Jeg er naturligvis klar over at hun er Deres forlovede, og dette er da også grunnen til at jeg ønsker å snakke med Dem.

– Kaptein Wiig, jeg beklager å måtte si det, men Margrethe brøt forlovelsen for et par uker siden.

– Jasså? Hm, det var da forbasket uheldig.

Kapteinen reiste seg fra skrivebordet og gikk bort til vinduet. Der ble han stående en stund og patte på pipen, før han snudde seg mot Svenning:

– Jeg er sikker på at hun vil gå med på å gjenoppta forbindelsen dersom De taler med henne igjen. De forstår, hun trenger sårt til en mann ved sin side i tiden fremover.

– Men hva er det …?

– Har hun da virkelig ikke fortalt Dem det?

– Nei, jeg aner ikke hva dette dreier seg om.

– Kjære herr Frigård, Margrethe er med barn. Hun betrodde seg til enkefruen for noen dager siden.

– Med barn? Men …?

– Det er naturligvis svært beklagelig at hun ikke har informert Dem, som barnets far. Men hun har vel kviet seg, kan jeg tenke, siden hun allerede hadde brutt forlovelsen.

– Men, kaptein Wiig, jeg forsikrer Dem …

Kapteinen viftet avvergende med hånden.

– Ja, ja. Hva som enn har hendt, er det såvisst ikke min sak. Det viktige nu er at Margrethe snarest blir gift. De må be om hennes hånd, Frigård. Mitt eget engasjement i saken er altså å forsøke å være behjelpelig. Og jeg taler ikke om almisser. Jeg har nemlig spurt meg for når det gjelder Deres gasje, og jeg kan ikke forstå at den er særlig egnet til å stifte hjem. Jeg skal se til at den blir justert.

– Men jeg kan da umulig ta imot …

– Nå, nå …! Dette er som sagt tale om en ordinær lønnsjustering. Eller rettere sagt: en viss oppgradering av Deres stilling. De har vært hos oss lenge, Frigård, og De får gode skussmål, så det er ærlig fortjent. Og til rette tid, kan jeg vel legge til. Den type kompetanse De besitter har efter min mening altfor lenge blitt undervurdert i rederiet. Det er synd å måtte si det, men selskapets ledelse preges i stor grad av romantiske drømmere, som slett ikke har tatt inn over seg at dampskipene er den nye tid.

– Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si …

– Og hvis det skulle være noe annet, er det bare å si fra. Jeg er glad for å kunne bidra. Ja, om jeg kunne få lov til å være en venn av huset, som vi sier, slik jeg er det for enkefruen, ville det være meg en stor ære.

– Jeg vil nødig sette meg i takknemlighetsgjeld …

– Kjære herr Frigård, det skal De ikke tenke på. Men jeg kan naturligvis ikke tvinge Dem. Dette er kun et tilbud fra min side, og De står fritt til å avslå. Men det spørs om det er klokt. Det er så mangt som kan hende, og som kan være vanskelig å håndtere alene. Tenk Dem for eksempel om det skulle begynne å versere rykter omkring … sakens omstendigheter? Denslags må vi vel unngå, ikke sant?

Svenning svarte ikke. Kapteinen smilte bredt, så åpnet han en liten kasse som sto på skrivebordet.

– Jeg er sikker på at dette vil løses til alles beste om vi bare står sammen. Se her, ta en sigar!

~

Bryllupet sto allerede et par uker senere. Margrethe sluttet i tjenesten hos fru Berner, og paret flyttet inn i en av boligene som rederiet disponerte. Det var på ingen måte verken noe stort eller overdådig hjem, men likevel meget mer enn både Margrethe og Svenning hadde våget å håpe på.

Kapteinen spurte stadig om det var noe de behøvde. Kanskje når den lille ankom? De måtte endelig bare si fra.

Svenning bet i seg all stolthet, og støttet sin hustru i ett og alt. Margrethe var på sin side hengiven og glad for alt Svenning gjorde, men stundom kom det et tungsinn over henne som hun ikke ville tale om. Da kunne hun sitte i timevis og stirre ut av vinduet. Svenning spurte aldri om barnets far.

Svennings nye stilling innebar riktignok en langt høyere gasje enn tidligere, men efter hvert medførte den også at han ble overflyttet til et annet skip, som gikk i lengre fart. Dermed ble Margrethe gående alene hjemme i mange dager av gangen. Nu som fødselen nærmet seg var hun ofte trett og utilpass, og hun behøvde stadig hjelp til ymse gjøremål. Heldigvis sto alltid kapteinen parat, uansett hva det gjaldt.

Svenning hadde søkt om å få noe av tjenesten nærmere hjemmet når fødselen nærmet seg. Margrethe snakket stadig frampå om dette til kapteinen når han var innom. Han forsikret at han ville gjøre det han kunne, men dette var dessverre utenfor hans gebet, så han kunne ikke love noe.

Utover høsten begynte enkefruen å få hyppigere besøk av kapteinen igjen. Da ble han ofte sittende en stund og konversere, og i blant ble han til middag og sågar et glass cognac eller to. Da hadde de to meget å tale om, og mange minner å vekke til liv.

Fru Berner var meget tilfreds med den nye piken, selv om det naturligvis ikke ble det samme som med Margrethe. Karen, som hun het, holdt seg for det meste på sitt værelse. Med så mange nye plikter fikk hun liten tid til å konversere besøkende. Og hun var tross alt bare en tjenestepike, tenkte fru Berner.

I perioder hadde kapteinen meget å befatte seg med, og det kunne igjen gå uker uten at enkefruen så noe til ham. Men plutselig var han tilbake, og alt var atter ved det gamle.


«     meny     »