«     meny


FORTELLEREN

Vi slår en strek over det.

Sånt sier de. Men det er selvsagt ikke mulig. Vi kan ikke slette det som først er sagt eller gjort. Kun det helt uviktige, det som er uten konsekvenser, kan vi se bort fra. Alt annet, det som vi så gjerne skulle ha sett ugjort, må bli stående.

Det er sjelden jeg orker å gå ut i dagligstua. Sitter heller på rommet og grubler for meg selv. Hvordan havnet jeg her? Hvorfor ble alt som det ble? Man kaller det tilfeldigheter, men jeg ser jo at det begynner å tre fram et mønster. Nå gjelder det bare å endre det, slik at alt blir riktig.

De behandler meg pent her. Jeg har ingenting å klage over sånn sett. De er vennlige, og de hører på meg. Men de forstår jo ikke. Hvordan skal de vel kunne det?

Doktor Walle ser bare såvidt opp fra papirene når jeg kommer inn. Jeg setter meg ved det lille bordet i hjørnet, slik jeg pleier. Han gjør seg ferdig ved skrivebordet, så kommer han bort og setter seg rett overfor meg. Det har blitt en fast rutine. Alt er det samme hver gang. De vet alt om meg, og vi kommer ingen vei.

Doktor Walle tar fram skriveblokk og penn. Han myser over brillene.

– Hvordan går det?

– Bra, stort sett.

– Og stemmene?

– De har vært borte en stund nå. Medisinene hjelper visst.

– Fint. Fint! Noen bivirkninger?

– De vanlige. Muskelrykninger av og til, og så sover jeg mye.

– Hm, kanskje vi justerer dosen, men jeg vil gjerne vente litt og se.

– OK.

– Hvordan går det forresten med skrivingen? Holder du på fremdeles?

– Når jeg orker.

– Det er bra. Jeg synes du skal fortsette, det kan være god terapi.

– Stemmene ba meg la det være. Det hender det er vanskelig fremdeles.

– Hvorfor det?

Jeg trekker på skuldrene. Vet ikke hva jeg skal si. Hvordan skal jeg forklare ham hvordan alt henger sammen? At vi alle hører til i denne historien, og at jeg må skrive den om, sånn at alt blir godt igjen.

– Husk at det er du som bestemmer, sier han. – Du må prøve å ta kontrollen over stemmene.

Jeg ser ut av vinduet, svarer ikke. Hvorfor havnet jeg egentlig her? OK, jeg er syk, jeg vet det. Jeg vet at stemmene ikke er virkelige. Men hvorfor ble det sånn? Hvor kommer stemmene fra?

Alt jeg vet er at de hører hjemme i en annen tid. En tid da med formelle normer, da mindre var overlatt til den enkeltes dømmekraft. En ufri verden, men samtidig en verden enklere enn vår. Dengang handlet folk innenfor klare rammer, og konsekvensene var overskuelige. Alt hang sammen og ga mening. Det er dette stemmene forteller om. De er forbindelsen mellom den verdenen og vår, via mitt eget sinn.

Og hvorfor havnet jeg her akkurat ? Hvis ikke Onkel Ragnar hadde gått bort nå i sommer, ville jeg neppe ha oppdaget sammenhengen mellom de to bøkene. Den ene, læreboka om insekter, lå i kassen jeg arvet etter ham. Jeg tror han kjøpte den fra et dødsbo en gang; jeg kan vagt huske at jeg bladde i den som barn. Boka beskriver blant annet metamorfose hos visse arter: møll, nattsvermere, sommerfugler. Forvandlingen fra larve til voksent individ. Den tidligere eieren har skrevet sirlige notater i margen på nesten hver eneste side.

Den andre boka fant jeg på oppholdsrommet her på avdelingen, rett etter at jeg kom hit. Den hadde visst ligget nede på poliklinikken først, sikkert gjenglemt av en pasient, og så hadde en pleier tatt den med seg. Egentlig skjønte jeg ikke så mye av innholdet. Det meste var avansert matematikk, men jeg bet meg merke i et kapittel om «sommerfugleffekten». Den går ut på at at visse prosesser, for eksempel været, kan være uendelig følsomt for startbetingelsene. Dermed kan selv ørsmå påvirkninger, for eksempel vingeslagene til en sommerfugl, avgjøre om det utvikler seg en storm eller ikke. Jeg vet ikke hvor bokstavelig dette skal forstås, men det var som om alt falt på plass da jeg leste det.

Sommerfugler, forvandling, utvikling. Årsak og virkning. Små hendelser, store konsekvenser. Har alt vært tilfeldig? Finnes egentlig tilfeldigheter?

De valgene vi gjør er nok i hvert fall ikke så frie som vi tror. For er ikke de også bare fysiske prosesser i hjernen som er satt i gang av noe annet, utenfor oss selv? Er ikke de også bare resultatet av en endeløs rekke med årsaker og virkninger? Men vi gjennomskuer heldigvis ikke sammenhengene. Framtida er skjult for oss. Jeg tror det er nettopp det som er frihet: å ikke vite hvor vi skal.

Doktor Walle ser spørrende på meg over brillene.

– Ja, sier jeg. – Du har rett. Det er jeg som bestemmer.

Trærne utenfor vinduet har begynt å få høstfarger. Vinden rusker forsiktig i greinene. Jeg suger inntrykkene til meg. Sanser alt, fargene og lydene, uten å tenke.

Vi mennesker har mye felles, men det meste av dette er banalt. Det er på overflaten vi er like, og slikt er lett å beskrive. Det er ingen sak å si noe sant om trivialiteter.

Jo dypere under overflaten vi går, desto mer er det som skiller oss. Det finnes felles grunn i dybden også, men den er ikke åpenbar. Vi kjenner oss ikke uten videre igjen i hverandres erfaringer, så vi må finne måter å bygge bro på. Dette kan sjelden gjøres direkte med ord. Men en tekst er også et nett. Den kan veves sammen av det enkle og opplagte, men slik at den fanger inn det essensielle, og drar det med.

Derfor er det naivt å tro at man bare kan refere fra sitt eget liv, og tro at det treffer noen. Derimot kan man fortelle ved hjelp av seg selv. Personlige erfaringer er tråder, og skal man greie å si noe vesentlig om virkeligheten slik at det har relevans for andre, må de veves sammen på riktig måte. Man må konstruere. Velge ut, kutte bort, fremheve. Ja, hvis man skal snakke sant om det som er viktig, må man lyve.

Igjen er jeg kapteinen uten skute. Men denne gangen blir det annerledes. Før grep jeg de sjansene som fløt forbi, og jeg trodde at jeg kunne handle uten konsekvenser. Nå vet jeg at selv den minste bevegelse lager ringer i vannet. Ofte bærer de langt.

Men når begynner en historie, og når slutter den? Jeg må bare velge å tre inn et sted …

~

Margrethe kom ut på terrassen og satte fra seg parafinlampen på bordet.

Jeg stod nede ved paviljongen og betraktet henne på avstand. Hun var en søt pike. Jeg håpet inderlig at hun en dag ville finne en god mann som ville elske henne og ta vare på henne. Jeg ble stående der en stund, og nyte den vakre aftenen. Det hadde vært en fin dag, med god mat og vin, og jeg følte en dyp tilfredshet.

Jeg snudde meg og spaserte ned gjennom haven, fortsatte langs veien og helt ned til sjøen. Månen speilet seg i vannflaten. Jeg tok frem pipen fra vestlommen, tente den. Plutselig ble jeg vár små flagrende skygger i skumringen. Grå, lodne vinger. En av dem steg høyere enn de andre. Den fortsatte oppover, stadig høyere, i en uregelmessig dans. Jeg fulgte den med øynene så lenge jeg kunne, helt til den var usynlig mot den blanke aftenhimmelen.


«     meny