UhellArnstein drømmer. Han er tolv år igjen, det er sommer, og han sykler stien fra besteforeldrenes hus. Han har gjort det mange ganger før, og han kan hver eneste hump og sving utenat. Først er det bratt nedover et stykke, og så kommer han ut på den store gressletta hvor han alltid pleier å tråkke på alt han klarer. Han kjenner vinden som suser i ørene og gresstråene som stryker langs de bare leggene. Så bærer det inn i skogen og det blir nesten mørkt, men fremdeles holder han farten oppe. Solstrålene kommer skrått inn mellom trærne og flimrer i øyekroken. Han føler seg sterk og fri. Flimringen blir gradvis sterkere. Arnstein snur seg sakte over på sida og åpner øynene. Han ser nattbordet, vekkerklokka og det åpne vinduet. Drømmen løser seg opp og blir borte. Nå ser han at nattbordslampa lyser, han må ha glemt å slå den av. Han strekker ut armen og famler etter bryteren under lampeskjermen. Lyset flimrer fremdeles, og nå kan han høre en svak, virrende lyd. Noe kiler ham over fingrene, og han rykker til. Lampa velter og det singler i glass. Det blir mørkt. – Faen! Birgit snur seg og mumler, smatter i halvsøvne. – Bare sov, hvisker han. – Jeg ordner dette. Han smyger seg ned på gulvet helt nede ved fotenden for å unngå å tråkke på glasskårene. Går ut i gangen, åpner garderobeskapet. Kost og brett står helt innerst, bak skoene, og han må strekke seg. Ryggen verker, han føler seg gammel. Han har tenkt mye på at han snart fyller seksti. Hvor rart det er. Det stemmer liksom så dårlig med hvordan han forestiller seg at en sekstiåring skal være. Enhver alder har jo sine kjennetegn, sin bestemte væremåte. Sånn har han i hvert fall pleid å tenke på det, og han synes slett ikke at alderen passer til ham. Disse tankene har dukket opp stadig oftere i det siste. Det er som om hjernen hans prøver å venne ham til selve tallet, slik at det skal virke kjent og dagligdags når dagen er der. Mest har han grunnet på dette når han har gått tur i helgene. Han har en fast løype langs elva, og hver gang han passerer et bestemt sted blir han minnet om det han tenkte sist han gikk akkurat der. Dette har blitt et selvforsterkende mønster, og han har begynt å variere ruta, i håp om å bryte ut av det. Men han merker jo alderen, det er ikke til å komme fra. Mest i de små ting: alle hverdagsrutinene som tar litt lenger tid og blir stadig litt mer besværlige. Særlig om morgenen. Det krever liksom stadig mer å komme i operativ stand for dagen. Likevel: det kjennes ikke riktig. Selvbildet hans har ikke rukket å holde tritt. Han giftet seg sent, kan det være det? At han på en måte har kommet på etterskudd i livets faser? Han var jo over førti da han traff Birgit, og nesten førtitre da Jørgen ble født. Han tar med seg kost og brett inn på soverommet. Lar døra stå litt på gløtt, så han ser hva han gjør. Han feier opp glasskårene så godt han kan, og bærer dem ut i søpla. Så går han og legger seg igjen. Birgit har heldigvis ikke våknet. Bare noen få minutter senere sover han. Men drømmen kommer ikke tilbake. ~ Det er lørdag morgen, og Jørgen står på badet, nydusjet. Han tar voks i håret, stryker det bakover og rufser det deretter litt til på toppen, slik jentene i klassen liker det. I hvert fall Anna, det er han ganske sikker på. Anna. Han vet at hun liker ham, men han er ikke sikker på hvordan hun liker ham. Føler hun det sånn som han gjør? Eller kanskje hun bare synes han er hyggelig? Han er ikke sikker, og han har ikke turt å spørre. – Er du snart ferdig der inne? Mora banker utålmodig i døra. Han gidder ikke svare. De maser bestandig. – Jørgen? – Jaaada! Han setter fra seg boksen med hårvoks, vasker hendene, plukker opp T-skjorte og sokker. Åpner døra og ser mutt på mora, som smiler tilbake. – Jeg mener ikke å mase, Jørgen, men vi er flere som skal bruke badet, vet du. Jørgen bare trekker på skuldrene. Drar T-skjorta over hodet mens han går. Han kjenner at han bare må vekk. Han må ha luft, orker ikke være inne. Så bråstopper han. – Au … svarte …! Han løfter opp foten. Det drypper blod fra under hælen. – Glasskår! Det er glasskår på gulvet! Faren kommer løpende inn fra stua. – Det er min feil, jeg hadde et lite uhell … Går det bra? – Jada … men pokker også … Jørgen plukker en liten glassbit fra såret og hinker bort til rommet sitt. Han har pyrisept og bandasje i fotballbagen. Et kvarter senere står han på skateboard bortover Eikåsveien. Han lener seg skrått bakover, holder farten oppe ved å pendle med knærne. Det verker litt i foten, men han tåler det. Ved butikken dreier han til høyre i en stor bue før han fortsetter ned Almegata, forbi avkjørselen til det nye boligfeltet i åsen. Der oppe bor Anna. Men hun er hos besteforeldrene i Sverige denne helga, så i dag suser han bare rett forbi. I Kolstadbakken blir det brattere, og farta øker. Fortauet er mer ujevnt her, men han har kontroll. Han tenker på Anna som kommer tilbake på mandag. De har avtalt å møtes etter skolen. Først lekser sammen, og så en tur på kaféen … Han gjør et lite hopp over fortauskanten, men lander skjevt, og får hele vekta på den vonde foten. Det kjennes som å tråkke på en kniv, og han har ikke sjans til å holde seg oppreist. Akkurat idet han ramler ut i gata, kommer en bil opp bakken i stor fart…
|