VitneDe sitter og spiser lunch når telefonen ringer. Lille Tuva på ni måneder øver seg på å spise selv. Brødskivene med leverpostei er skåret i små terninger, og Tuva griper hardt tak i dem og moser dem mellom fingrene før hun stapper nesten hele hånda i munnen. Mesteparten av maten havner i fanget. Innimellom tar faren en brødterning og putter den i munnene hennes. Tuva gaper høyt, tygger og smatter. Hun sier merkelige ord som bare hun forstår, helst med munnen full av mat, slik at den spruter ut over fanget hennes igjen. – Jeg tar den, sier Norunn, og går ut i gangen med mobilen. Brage hører ikke ordene, men han skjønner av tonefallet hennes at noe er galt. Norunn ser betenkt ut når hun kommer inn igjen. – Det var Tiril. Karina har vært ute for en bilulykke. Det går visst ganske bra med henne, men middagen i kveld er selvfølgelig avlyst. – Bilulykke? Er hun hardt skadd? – Armbrudd og hjernerystelse. Det kunne ha gått mye verre, tross alt. – Herregud … Hvordan skjedde det? – Tiril sa ikke så mye. Vi får vel tidsnok høre alt sammen. – Og så akkurat i dag, da. Dere hadde jo gledet dere til den festen. – Vi tar det nok igjen en gang. Tuva setter i et rop for å få oppmerksomhet. Hun liker ikke at foreldrene sitter og prater med hverandre uten at hun får være med. Norunn tar en klut og tørker av munnen hennes, og løfter henne ut av barnestolen. Så kommer hun på noe: – Men Brage? Da kan jo du dra ut å treffe Martin likevel? – Æsj, det er da ikke så nøye. Jeg blir gjerne hjemme med dere. Vi kan kose oss, alle tre. – Det er helt greit, altså! Bare dra, du. – Er du sikker? – Ja, kjære deg! Vi trenger da å komme oss ut iblant både du og jeg. Når det først ble sånn som dette, får det heller være din tur denne gangen. Tuva og jeg skal vel klare oss uten deg noen timer. – Tja, jeg kan vel kanskje ta en liten tur. Men jeg lover å ikke bli sen. – Nåja, det får vi vel se på, ler Norunn. Tuva ler også. ~ Klokka er litt over ett. Brage går med raske steg gjennom gatene. Han fryser litt, det skal bli godt å komme under dyna. Kanskje han burde ha rundet av litt tidligere. Norunn har nok lagt seg for lenge siden. Han og Martin har hatt mye å snakke om. Martin trengte å få ut litt frustrasjon over konkursen. Han og de fire partnerne hadde stått på dag og natt i over to år, og de hadde knapt tatt ut lønn til seg selv. Men til slutt måtte de gi seg. En nettportal for formidling av småjobber og vikartjenester, det hadde virket som en god idé, midt i tidsånden. Men det kom fort større aktører på banen, og da hadde de ikke sjans til å konkurrere. Men det ble en hyggelig kveld, og de ble fort ferdig med alvorspraten. Martin er ikke den som dveler ved det negative, tenker Brage. Stadig nye ideer og alltid i godt humør. Og blir det riktig ille, er det ingen som kan svart humor som ham. Idet Brage krysser parkeringsplassen ved biblioteket ser han en mann komme ut av et smug på den andre siden av gata. Han legger merke til at mannen gjør en spesiell bevegelse med hånda, oppover langs ansiktet. Det mangler gatelys akkurat der, så Brage kan ikke se ham tydelig, men det virker som han bærer på noe. Mannen setter seg inn i en bil som står parkert like ved, og kjører avgårde i stor fart. Da bilen passer rett nedenfor der Brage står, memorerer han bilnummeret nærmest automatisk. Det var et eller annet med den bevegelsen, tenker Brage. Plutselig slår det ham: Mannen tok av seg ei hette. Ei finlandshette! Og så kommer han på en ting til: Det ligger en gullsmedforretning ved den andre enden av smuget. Han skjelver litt på hendene når han fisker fram mobiltelefonen og slår nummeret til politiet. |