«     meny     »


RIVALEN

Den unge mannen var høflig og beskjeden, men fru Berner merket at han hadde et fast blikk. Hun kom til at hun likte ham. Han var helt sikkert ikke noe dårlig parti for Margrethe.

– Jeg beklager, men hun er ikke inne. Hun har spurt seg fri i dag.

– Fri? Mannen virket overrasket.

– Ja, det hender hun spør. Og hvis det ikke er noe bestemt, pleier jeg å si ja.

– Jeg forstår. Vet De hva hun skulle i dag?

– Nei, hun sa ingenting. Og jeg legger meg ikke borti pikens sysler på fritiden.

– Nei, nei, det er klart. Jeg tenkte bare …

– Det var Frigård, ikke sant?

– Ja, det stemmer. Svenning Frigård. Jeg er skipsmaskinist.

– Margrethe har talt meget pent om Dem. Jeg skal naturligvis hilse til henne.

– Takk, det er svært vennlig av Dem. Den unge mannen bukket, og skulle til å gå.

– Et øyeblikk, bare …

Fru Berner hadde fått en plutselig innskytelse. Hun kjente både skadefryd og en anelse skam da hun fortsatte:

– Det kan hende De burde tale med kaptein Wiig.

– Kaptein Wiig?

– Javisst. Kjenner De ham?

– Naturligvis. Han har jo en ledende stilling i rederiet, hvor jeg selv er ansatt. Men hvorfor skulle Margrethe …

– Å, det var bare en tanke. Kapteinen er en gammel venn av huset, ser De. Han besøker oss en gang iblant, og jeg tror nok man kan si at Margrethe også har kommet til å betrakte ham som en venn.

– Jasså?

– Ja, vi holder ikke så strengt på formene her hos oss, og kapteinen … ja, han har jo et svært vinnende vesen, som De sikkert har lagt merke til. Det har seg ihvertfall slik at han trenger ekstra hjelp i huset for tiden. Han nevnte dette sist han var innom, så jeg tenkte at Margrethe … ja, at hun kanskje kunne ha tilbudt seg. Det ville være likt henne, hun sier jo så nødig nei til noen.

Hun angret seg en smule med det samme. Men nu var det sagt.

– Nå, det forstår seg. Han bukket stivt. – De skal ha takk for hjelpen, nok en gang.

– Å, det var så lite.


«     meny     »