«     meny     »


Oppdrag

Klokka er halv fire på natta da politiet banker på døra hos Kurt Olav Solum. Det går noen minutter, så kommer han ut i slåbrok og tøfler. De spør om navn og registreringsnummer på bilen hans, og ber ham åpne garasjen.

Solum prøver først å late som han ikke skjønner hva saken gjelder, men de finner tyvegodset nesten med det samme. Det ligger i en liten bag klemt inn bak jekken i bagasjerommet, og bare fem minutter senere har de en full tilståelse.

Det viser seg at Solum har rulleblad, men det er bare småtterier: et par tilfeller av fyllebråk, noe svart arbeid. Han er ikke noen «kjenning av politiet», og i hvert fall ikke en de ville trodd kunne rane en gullsmedforretning.

Alt i alt framstår han som amatør. Men én side ved ranet var profesjonelt utført: Alarmen var satt ut av funksjon på forhånd, antakelig ved å oppsøke lokalet før stengetid. Resten av ranet virker lite planlagt. Han har knust et vindu, løpt inn, rasket med seg det første han fant, og løpt ut igjen. Men han har vært påpasselig å bruke hansker, så hvis ikke et tilfeldig vitne hadde fått øye på ham og bilen, ville han neppe blitt tatt. Det at han i utgangspunktet ikke tilhører denne typen kriminelle miljø, ville gjort det vanskelig å sirkle ham inn.

De sitter på forhørsrommet med hvert sitt krus kaffe foran seg. En av politimennene tar fram en lydopptaker som han plasserer midt på bordet. Så leser han opp fra notatene sine:

– Klokken er kl. 13:05, den 16. august 2012. Til stede er mistenkte Kurt Olav Solum, mistenktes advokat Pernille Bruvang, politibetjent Roar Weding, samt undertegnede, førstebetjent Erling Østegård.

Han blar litt i papirene sine før han fortsetter:

– Er du Kurt Olav Solum, født 3. februar 1971?

– Ja.

– Du er altså mistenkt for å ha ranet en gullsmedforretning i Gablers gate 44, cirka klokken 00:35 natt til i går. Et vitne identifiserte bilen din ved åstedet. Utfra vitneforklaringen ble det foretatt ransakelse ved din eiendom, hvor det ble tatt beslag i smykker som vi mener stammer fra forretningen. Rett etterpå tilsto du å ha utført ranet. Står du ved denne tilståelsen?

– Det nytter vel ikke å nekte for det nå.

– Vennligst svar ja eller nei.

– Ja.

– Det protokollføres at mistenkte opprettholder sin tilståelse.

Østegård noterer en stund, så legger han fra seg pennen og ser granskende på Solum.

– Smykkene du stjal var til sammen verdt knapt tolv tusen kroner. Hvis du hadde valgt litt mer bevisst kunne du fått med deg i hvert fall det tidobbelte. Hadde det ikke vært enklere å stjele tolv tusen i kontanter et sted? Da hadde du ihvertfall sluppet bryet med å selge smykkene.

Solum svarer ikke.

– Skjedde det noe? Ble du avbrutt?

Solum tenker seg om en stund, konfererer litt med advokaten før han svarer:

– Kan det påvirke straffen hvis jeg … sier det jeg vet?

– Det kommer helt an på hva du vet. Du har ihvertfall ikke noe å tape på det.

Solum flakker nervøst med blikket. Advokaten sier ingenting.

– Hør, sier Østegård, – hvis andre er involvert, skal vi ta dem. Det er ingen som kan gjøre deg noe.

I løpet av den neste timen får førstebetjent Østegård bekreftet det han allerede har begynt å mistenke: forsikringssvindel. Det meste av verdi var fjernet fra hyller og safer på forhånd, og alarmen var slått av. Solums jobb var å bryte seg inn og få det til å se ut som at alarmen var sabotert. Han hadde fått betalt femti tusen kroner på forskudd, og skulle få femti til etterpå. Han fikk dessuten lov til å ta med seg smykker fra bestemte montere i butikken.

– Hvis det er som du sier, Solum, vil vi lett kunne få det bekreftet. Men det er flere interessenter i bedriften som kan stå bak. Vi trenger et navn.

Solum trekker på skuldrene. Tar en slurk av kaffen før han snakker:

– Det gikk et rykte blant gutta om en jobb. Jeg spurte litt rundt, og fikk oppgitt et telefonnummer.

– Og?

– Jeg ringte. Snakka med en mann. Ikke noe navn. Etter litt fram og tilbake hadde vi en deal. Jeg fikk forskuddet tilsendt, med klar beskjed om at de ville vite å kreve meg tilbake hvis jeg fant på noe. Og så fikk jeg tre datoer. På en av dem måtte jobben skje. That's it.

– Kan du si noe om mannen du snakket med? Stemme, dialekt?

– Ja, der var noe med tonefallet. Jeg kjenner en svenske som har bodd nesten hele sitt liv i Norge, og denne fyren snakka akkurat sånn. Jeg tror han var svensk.

Noen dager senere har politiet de opplysningene de trenger, og Bertil Josefson, medeier av gullsmedforretningen, blir arrestert mistenkt for grovt bedrageri.


«     meny     »