Blasfemisk beretning: GT vs. NT

Gud er ikke død. Han er bare litt sjaber.

Han hadde vært slik en målrettet og selvsikker gud i begynnelsen, med sans for detaljerte planer og stram ledelse. Han hadde satt sin ære i førsteklasses kvalitet og intelligent design. Alt hadde han tenkt nøye ut, ned til den minste bagatell. Ikke en spurv skulle falle til jorden uten at han visste hvor og hvorfor. Det ble naturligvis mye å holde styr på – altfor mye for en enkelt gud. Men han hatet å delegere. Nei, full kontroll skulle han ha! Og forresten var ikke alle englene til å stole på.

Etter hvert begynte dette å ta på. Han ble stresset og oppfarende, og slo hardt ned på all ulydighet. Litt epleslang bare, og han gikk bananas!

Han ble derfor dypt skuffet da resultatet slett ikke ble slik han hadde tenkt. Folk kriget, svek og hadde seg. Han prøvde å gjøre noen justeringer her og innstramminger der, men det hjalp ikke det minste. Til slutt var han så utslitt og deprimert at han måtte ta seg fri noen dager. Det gikk som det måtte gå: han ramlet på fylla.

Dypt i sitt titusende glass med nektar fikk han det for seg at han skulle ødelegge alt sammen, og prøve på nytt. Men han orket ikke tanken på å starte helt fra scratch. Det var så ufattelig kjedelig å skape lys, mørke og hvelvinger og alt det der, og det tok så uendelig lang tid. Han ville ha resultater med det samme, og valgte derfor en lettvint løsning: han reddet unna et par eksemplarer av hver art, oversvømte resten, og lot så det hele ta seg opp igjen av seg selv.

Endelig kunne han slappe av, tenkte han fornøyd, og skjenket seg et stort glass soma. Men det varte ikke lenge før alt var like ille igjen, med synd og krig og obsternasighet. Nå tok panikken ham, og han improviserte uten mål og mening: Språkreformer! Svovel og ild! Men det var håpløst. Da han sluknet til slutt, utslitt og fortvilet, hadde han ikke oppnådd annet enn massakrer og ødeleggelse.

Han våknet til en guddommelig bakrus. Og det hjalp ikke akkurat på fylleangsten da han husket hva han hadde gjort. I nesten to tusen år lå han i himmelsengen med hodepine og dårlig samvittighet. Han orket knapt å svare på bønnene han fikk.

Nå er det lenge siden noen har hørt noe fra ham. Han lot junior overta da skallebanken var på det verste, og siden har han holdt seg i bakgrunnen. Han skal ha kommet litt til hektene igjen de siste par hundre årene, men holder fortsatt helst sengen. Klok av skade lar han være å gripe inn. Han har jo vært fristet mange ganger, f.eks. da det ble tillatt med kvinnelige prester, og den gangen homofili ble strøket fra WHOs liste over sykdommer, men han vet at det bare ville gjøre vondt verre.

For det er nye tider, såpass har han skjønt. Til å begynne med hadde junior virkelig ofret seg for saken, bokstavelig talt, og lovet dyrt og hellig å ikke endre på noe. Men så ble det tilgivelse for ditt og toleranse for datt. Han kjenner seg ikke igjen lenger. «Det må vel gå seg til» pleier han å si til de betrodde englene som kommer innom med manna og kakao. De muntrer ham opp så godt de kan, og trekker fram solskinnshistoriene: en abortlege som er skutt, en kristen president som er gjenvalgt, og en håndfull spurver som har falt til jorden i henhold til planen. Da smiler han fraværende og rister på hodet.

For egentlig har han mistet troen.