Alt du kan drømme om


Einar fløt på rygg i det glitrende havet. Over ham var himmelen dyp blå; bare langs horisonten lå ei tynn stripe av skyer. Av og til skrek en sjøfugl i det fjerne, ellers var det stille.

Hvor lenge hadde han hatt dette morgenritualet? Han husket ikke. Dagene på øya var nesten like, og de fløt litt sammen. Men det var sånn han ville ha det. Dette var det gode liv.

Noen dager fisket han fra berget nedenfor huset. Det var ikke alltid han fikk noe, men det var heller ikke det viktigste. Det ga ham fred i sjelen å stå slik og se utover havet. Da kom minnene, og plutselig kunne han være ombord på frakteskip igjen, på vei til India eller Japan. Utsikten var den samme, og lydene og luktene. Det var som om årene forsvant, og han følte seg ung og sterk igjen.

Andre dager gikk han og Solrun lange turer i fjellet eller langs strendene. Og hvis de var litt late en dag, ruslet de heller en liten tur i landsbyen. Satte seg på en av uteserveringene på torget, bestilte kaffe, og kikket på folk som gikk forbi.

Men hver eneste dag begynte med et bad i sjøen. Det skulket han aldri unna. Været var stabilt her nede, så det var ingenting som hindret ham.

Nå ropte Solrun fra stranda. Frokosten var klar. Han snudde seg rundt og begynte å crawle med langsomme tak. Vannet var så klart at han kunne se bunnen tydelig. Det føltes som om han svevde.

Hun møtte ham i vannkanten og rakte ham et håndkle. Så gikk de sakte de få metrene opp til huset, omslynget. Hun hadde dekket bordet på terassen, slik hun pleide. Skinke og melon. Brød, oliven og tomater. Druer. Vin i blå glass. Dette var også et fast rituale. Hver morgen, rett etter svømmeturen.

Han tok på seg ei T-skjorte og en stråhatt, så satte de seg til bords. Solrun hadde på den grønne kjolen med små blomster på kragen. Han husket den fra mange år tilbake. Hun var like vakker i dag, og hun kledde kjolen like godt som dengang.

De hadde bodd her lenge nå. Et par år etter at han ble pensjonist solgte de huset og flyttet nedover. Eller var det året etter det igjen? Det samme kunne det være. De kunne ikke hatt det bedre. Ingen av dem var unge lenger, men klimaet gjorde dem godt. Og så var det svømmingen og de lange gåturene. Selv om de var blitt grå i håret og hadde fått noen rynker, ble de liksom ikke ordentlig gamle. Årene gikk, og de var de samme.

Alt dette – huset, nabolaget, havet, fjellet, skogen med fiskevannene, – det var akkurat dette Einar hadde drømt om da han var yngre. Det var nesten ikke til å tro.

Nå kom den lille nabogutten gående langs stranda. Einar ropte på ham. Kanskje han hadde lyst på litt frukt? Det var pussig, guttungen lignet akkurat på en kamerat han hadde hatt som barn. Litt mørkere i huden, bare, og litt høyere, men ellers var likheten slående.

Gutten fikk med seg en melonskive og en klase druer og takket pent før han la avgårde igjen i retning landsbyen. Han snudde seg flere ganger og vinket til dem, og de vinket tilbake.

Solrun begynte plutselig å le.

«Hva er det som er så morsomt?», spurte Einar nysgjerrig.

«Nei, ingenting. Det er bare… Du ser så fornøyd ut der du sitter.»

«Jeg er fornøyd», svarte han. «Jeg er helt og holdent tilfreds.»

Han elsket Solrun over alt i verden. Hva skulle han gjort uten henne? Det ville ikke ha hjulpet med verdens fineste sydhavsøy hvis ikke hun hadde vært her. De hadde vært et par siden de var ganske unge. Aldri noe tull; de hadde taklet både hverdager og kriser. Det hadde riktignok vært en periode da ikke alt var så bra. Solrun hadde vært borte fra ham en stund. Han husket sorg og savn – det var litt uklart for ham i dag, det var så lenge siden – men siden hadde jo alt ordnet seg. Nå var de sammen igjen.

Han løftet glasset og blunket til henne, som han pleide. «For deg og meg!»

~

Øystein hadde bare en drøy time igjen av vakta da alarmen gikk. En høy, skjærende lyd fylte rommet, og det blinket i flere lamper på kontrollpanelet. Han klikket seg inn i statusmenyen og gikk gjennom paremetrene, men fant ingen tegn til avvik. Samtidig ringte han Hallgeir, som hadde bakvakt denne uka. Prosedyren sa at de alltid skulle være to i slike tilfeller.

«Hva skjer?» Hallgeir hørtes søvnig ut. Klokka var bare kvart på sju.

«Alarmen har gått, men jeg finner ingen feil. Alle verdiene ser helt fine ut.» Øystein gikk igjennom skjermbildene en gang til, men så ikke noe unormalt nå heller.

«Det har skjedd før», sa Hallgeir. «Det er nok overvåkningssystemet som er litt for finstilt. Finner du ikke noe så finner du ikke noe.»

Øystein tok en siste sjekk, så kansellerte han alarmen. Det var sikkert bare elektriske forstyrrelser. Systemet begynte å bli noen år gammelt, og følsomheten var satt høyt for å være på den sikre siden. Og hva skulle vel være galt? Det hadde ikke vært en virkelig funksjonssvikt på atten år. Det var en pen statistikk for over tohundre enheter i drift døgnet rundt.

~

De fulgte stien rundt nordklippen og vestover, før de rundet tilbake mot sør og startet oppstigningen til selve fjellet. Det var bratt til å begynne med, men terrenget flatet ut etter hvert som de kom høyere. Solrun gikk fremst. Hun var lett i steget som en ungdom, enda hun hadde tung oppakning. Etter henne kom John Azarek og kona Janine, nærmeste venner og naboer, mens Einar gikk bakerst. Han betraktet landskapet fraværende. Han var ikke sliten.

John var en kjenning fra mange år tilbake, fra tida til sjøs. De hadde reist mye i disse farvannene, og de ble begge godt kjent på øyene. Da de mønstret av for godt, mistet de kontakten. Mange år senere fikk Einar et tips om rimelige hus her nede, og han ble svært overrasket da han hørte at hans gamle venn var ute i samme ærend. De hadde raskt blitt enige om å kjøpe hus på den samme øya, slik at de ble naboer.

Nå var de kommet opp i de flatere partiene. Stien gikk vekselvis over bergknatter og fast gressbunn, og det var lett å gå. Her og der vokste spredte klynger med busker og små trær. De hadde praktfull utsikt utover øya, og de kunne se landsbyen lang der nede. Lenger ute så de lagunen med de fortøyde seilbåtene, og utenfor der igjen de hvite bergene hvor bølgene brøt til et fint skum. I dalbunnen rett under dem sto skogen tett og ugjennomtrengelig.

Så snart de kom til toppen skulle de ha lunch. De hadde med seg mat og vin, og John pleide å ha med noen gode sigarer. Det var ikke langt igjen nå.

Plutselig følte Einar seg så rar. Knærne sviktet, og han ble helt kraftløs. Det gjorde ikke vondt. Ikke noe trykk i brystet eller smerter som strålte ut i armene, det var mer som om all livskraft rant ut av ham. Han hev etter pusten. Landskapet ble tåkete … uvirkelig. John og Janine snudde seg og så på ham. De smilte og virket ikke det minste bekymret. Han kunne ikke se Solrun noe sted. Han grep ut i luften etter noe å holde seg fast i, men alt virket så ullent og utydelig. Så svartnet det for ham, og han sank sammen.

~

Det var tid for avløsning, og Elisabeth hadde akkurat kommet inn da alarmen gikk for andre gang. Øystein klikket seg inn på nytt, og nå var det store avvik i flere parametre.

Elisabeth slengte fra seg jakken i en stol og kom bort til skjermen. «Hvilken er det?»

Han klikket på et ikon, og et nytt skjermbilde kom opp. «Nummer 173. Det er i fløy C». Han slo nødnummeret til legen og dream team, og så løp de.

De tok heisen ned, og fulgte skiltingen. Det var lett å finne fram. Først til høyre, så til høyre igjen, og så en ny korridor. Øystein hadde ikke vært her nede siden omvisningen i begynnelsen av opplæringen for over fire år siden. Det var Hallgeir som lærte ham opp, men direktøren hadde selv stått for omvisningen. Først hadde de gått gjennom datasystemet, overvåkningssentralen, kontorene og vaktrommene. «Og så», hadde direktøren sagt, «skal vi hilse på beboerne». Han var nøye med at man skulle si beboerne. Det var et spørsmål om respekt, mente han.

«Her er det», ropte Elisabet. De løp de siste metrene bort til enheten. Over senga hang et lite skilt med nr. 173 og navnet: Einar Aspnes. Han var bevisstløs; nødsystemet hadde slått inn som det skulle. Øystein sjekket alle sensorer og koblinger, mens Elisabeth satte i gang testrutiner for datasystemet og elektronikken.

Legen og teknikerne kom ti minutter etterpå. Øystein og Elisabeth trakk seg tilbake til et pauserom for service-personellet, vegg-i-vegg. De fikk beskjed om å holde seg i nærheten, i tilfelle det ble behov for dem. Øystein satte på kaffe. Ingen av dem sa stort.

«Det er sikkert ikke noe alvorlig». Elisabeth prøvde å smile. «Hva kan vel skje, egentlig?»

Øystein trakk på skuldrene. Ja, hva kunne egentlig skje? Han ante faktisk ikke. Han hadde jobbet der i fire år, men ante ikke hva det innebar dersom noe gikk galt. Egentlig hadde han vel aldri ønsket å vite mer enn høyst nødvendig.

En halv time senere kom en av teknikerne inn til dem. «Vi tror det har gått bra», sa han. «Det er ingen tegn til hjerneskade, og hukommelsen hans ser ut til å være intakt.»

«Hva var det egentlig som skjedde?» Øystein tenkte på den første alarmen. Han måtte være sikker på at han ikke hadde gjort noen feil.

«Antakelig en overspenning i simulatoren. Selve minnet har nok vært ute av drift et lite øyeblikk. Vi skiftet brikken for sikkerhets skyld, og kopierte alt over. Det ser ut til å være i orden nå, men man vet aldri. Det kan hende at data har gått tapt.»

Elisabeth stusset. «Men du sa at hukommelsen hans var i orden?»

«Ja, han husker nok alt fram til nå. Men når simulatoren starter igjen, kan det hende at det mangler noe i programmet. Noe som han likevel husker, om dere skjønner?»

Teknikeren lovet å sende en rapport så snart som mulig. Så var han og resten av teamet på vei ut. Legen hadde allerede dratt.

De gikk bort til sengen igjen, hvor systemet var i ferd med å komme igang igjen. Det blinket blått i små dioder på veggpanelet.

Øystein husket uhyggefølelsen fra den første omvisningen, da han hadde fått se en beboer for første gang: de blanke plastslangene som stakk ut av kroppsåpningene, og sensorene over hele kroppen. Det meste av døgnet lå de og fløt i en klar væske, opphengt i stropper med små ruller som flyttet seg litt på kroppen over døgnet, for å unngå sår eller trykkskader. På bestemte tider ble hver beboer heist opp fra badet, og elektriske vifter fjernet all fuktighet. Så kom en myk seng summende ut av veggen, og beboeren ble senket ned igjen. Alt gikk automatisk.

Elisabeth nikket mot displayet over senga, hvor kurvene endret seg gradvis. Einar Aspnes gikk nå fra dyp bevisstløshet til programstyrt REM-søvn. Simulatoren var i gang igjen.

Øystein logget seg inn på terminalen, og fikk opp Aspnes' personalia på skjermen. Han leste høyt: «81 år gammel … er her på sjette året … kona døde året før han kom hit. Tidligere sjømann. Åndsfrisk, men svært dårlig til beins …»

Det var det vanlige. Man ble gammel, klarte ikke ta vare på seg selv, og så endte man her, på drømmefabrikken. Helt frivillig, naturligvis. Alternativet var ikke mye å trakte etter: å leve ensom og fattig på andres nåde.

Det var sånn det var. Andelen eldre og pleietrengende hadde økt jevnt og trutt i mange tiår. Ressursbehovet hadde etter hvert blitt umulig å oppfylle, og de gamle hadde hatt det vondt på de overfylte institusjonene. Nå var det bare noe få eldrehjem igjen av det gamle slaget. De ble drevet av private stiftelser og var så dyre at nesten ingen hadde råd. Drømmeteknologien ble redningen for folk flest. Når man ble gammel og hjelpeløs kunne man leve resten av sitt liv akkurat slik man alltid hadde ønsket seg. Man kunne – bokstavelig talt – få oppfylt alle sine drømmer. Og hva kunne vel være bedre enn det?

~

Einar var tilbake i huset sitt ved stranda. John og Janine satt sammen med ham.

«De finner henne sikkert», sa Janine. Hun klappet ham trøstende på armen.

Han husket at han hadde besvimt. Et slags illebefinnende, men det var over nå. De hadde båret ham ned fra fjellet. Men ingen hadde sett Solrun. Kanskje hun hadde prøvd å hjelpe ham da han falt? Hun måtte ha sklidd ned skråningen mot dalbunnen. Men de hadde lett i flere timer, og hun var ingen steder. Nå gikk de andre naboene manngard.

Einar lukket øynene. Hun hadde vært borte fra ham før en gang, men da kom hun tilbake. Klarte han å tro på det igjen?

abre © 09
siste rev. 15