Den fremmede på kafeen


Det var ingen ledige bord, så jeg slo meg ned midt overfor en mann som satt og leste og drakk kaffe. Han reiste seg og hilste høflig, forsikret meg om at det bare var hyggelig med selskap.

UFO-observasjoner verden over, sto det på boka hans. Jeg ble litt overrasket. Han virket ikke som den typen. Han var kledd som en forretningsmann. Kort skjegg og hår, moderne briller. Klart, intelligent blikk. Alderen var ubestemmelig: hva som helst mellom femti og sytti.

«Fascinerende informasjon, dette.» Han løftet boka og nikket. Hadde nok lagt merke til at jeg kikket på omslaget.

«Jeg vet ikke så mye om sånt», sa jeg og lot som ingenting. Strødde salt og pepper på maten, begynte å spise.

«Nei, hvem gjør vel det? Og ifølge Fermi-paradokset er det vel ikke stort å bry seg med.»

«Fermi-paradokset?»

Jeg ble litt nysgjerrig på denne mannen. Han virket ikke som noen overspent fantast. Og det var et eller annet ved ham. Noe jeg ikke kunne sette fingeren på.

«Etter den italienske fysikeren Enrico Fermi. Da forskerne skulle vurdere sannsynligheten for intelligent liv andre steder i galaksen, tok de utgangspunkt i at det ikke burde være noe enestående med jorda. Ved å estimere en rekke faktorer av betydning – antall stjerner, andelen stjerner med planeter, hva som skal til for at liv oppstår, osv – kom man fram til et ganske høyt antall mulige sivilisasjoner. Fermi mente at i såfall burde det finnes ihvertfall noen sivilisasjoner som var i stand til å sende ut signaler som avslører at de er der. Over tid burde kanskje noen av dem kunne kolonisere andre planeter, og spre seg utover i galaksen. Er du med?»

Jeg nikket og tygget.

Han la ned boka og bøyde seg frem.

«Men i såfall burde vi jo ha hørt fra dem, ikke sant? Men verdensrommet er taust. Så hvor er alle sammen? En nærliggende konklusjon er dermed at vi er alene, ihvertfall i galaksen, og ihvertfall med teknologi avansert nok til å sende signaler.»

Jeg nikket igjen. Dette virket som en rimelig resonnement. Litt skuffende, kanskje, men veldig logisk.

«Men kanskje vi har hørt fra dem?» Han løftet opp boka igjen, og smilte lurt. «Det finnes hundretusenvis av registrerte UFO-observasjoner over hele verden. Kanskje de er her allerede?»

Jeg så nok litt skeptisk ut, for han skyndte seg å presisere: «Det meste kan naturligvis avfeies. Noe er bevisst juks, noe er ønsketenkning. Noe er misforståelser, fyllerør eller aprilspøker. Og mye av det er nok andre fenomener som har en helt naturlig forklaring. Men selv om vi begrenser oss til den lille andelen observasjoner der man ikke finner noen annen forklaring, og der det dessuten er flere vitner, sitter vi allikevel igjen med et svært omfattende datamateriale fra hele verden, med påfallende fellestrekk.»

Jeg hadde lagt ned gaffelen. Mannen var fascinerende. Intens, men nøktern og veltalende. Tydelig kunnskapsrik. Og med teorier som jeg for kort tid siden ville ha kalt sære. Men nå satt jeg som et tent lys og fulgte med.

«Men det er klart», fortsatte han, «vi har hatt en science fiction-industri siden femtitallet som har satt fantasien i sving, og som delvis har spilt på frykt for kald krig. Det er naturligvis lett å hevde at UFO-observasjonene er et resultat av dette. Massehysteri og frykt. Og mye kan helt sikkert tilskrives slikt, men det er en misforståelse at observasjonene startet på femtitallet. Det var da man begynte å registrere dem systematisk, men de går mye lenger tilbake. Ja, det er beskrivelser av flyvende farkoster og rare skapninger i før-teknologiske kulturer, århundrer tilbake, og i gamle religiøse tekster …»

«Likevel», sa jeg. «Det er bare observasjoner. Vi har ingen beviser. En nøktern holdning tilsier at vi søker etter alminnelige forklaringer.»

«Helt korrekt!» Han ble ivrig nå. «Jeg er helt enig. Observasjonene alene, uansett hvor mange tusen det er av dem, behøver ikke bety noe. Vi har alltid sett ting vi ikke forstår, og da velger vi forklaringer utfra hva vi har hørt om. Du har helt rett. Men poenget er at Fermi-paradokset spør: Hvor er de? Hvorfor ser vi ikke noe til dem? Og det kan hende at svaret er: Det har vi gjort i århundrer. Og omvendt: Hvordan i all verden skal fremmede intelligenser kunne komme seg hit? Jo, dersom man utvikler seg lenge nok er det kanskje uunngåelig. Hver for seg er altså paradokset og observasjonene ikke stort å slå i bordet med, men sammen … Det ene blir svaret på det andre. Skjønner du?»

Jeg visste ikke om jeg skjønte. Jeg ble sittende å pirke i maten, og tenke.

«Men», sa jeg, «hvorfor gir de seg ikke til kjenne, i såfall? Hvorfor alt dette hemmelighetskremmeriet?»

Han trakk på skuldrene. «Men er det ikke slik mennesker også gjør det? Jeg mener, la oss si at man oppdager en såkalt primitiv folkestamme i jungelen. Da studerer man dem kanskje uten å avsløre at man er der? Ihvertfall vil man være svært forsiktige med å gripe inn. Man forsøker å være passive, nøytrale observatører. Kanskje det eksisterer strenge regler for slikt i galaksen? Kanskje nyoppdagede planeter med primitiv sivilisasjon holdes i karantene? Ikke røre, og full radiotaushet?»

Han ble sittende og stirre drømmende ut i luften en stund.

«Hvordan tror du det må være?» sa han. «Å måtte holde seg i skjul i generasjoner – kanskje de får lyst å gi seg til kjenne av og til? Kanskje det er derfor vi har alle disse observasjonene? Eller kanskje de tester oss? Sjekker forsiktig om vi er klare for å møte dem for alvor?»

Jeg smilte, men hadde ikke stort å si. Jeg hadde spist ferdig, og måtte snart videre.

Han merket det tydeligvis, for han brøt opp først. La boka i en bag, reiste seg, bukket høflig: «Inspirerende å snakke med deg». Han gikk med lette skritt ut døra, og forsvant rundt hjørnet.

Først etterpå gikk det opp for meg: Han hadde ikke blunket en eneste gang.

abre © 08
rev. 12