Direkte kontakt


– Bestefar, kan du ikke fortelle om den gangen dere fant de nettløse?

– Men kjære Elli, det har jeg da fortalt før?

– Det er så lenge siden, jeg skjønte ikke alt.

Elli lot et barndomsbilde av seg selv henge i lufta, innhyllet i rosa tåke. Hun visualiserte barnslig uvitenhetet. Simsek måtte smile.

– Du finner alt du vil vite på nettet …

– Det blir noe annet når du forteller, bestefar. Du var jo der.

Ja, han hadde vært der, og han glemte det aldri.

Ryktene hadde gått lenge. En koloni omstreifere skulle befinne seg ute i sonen et sted, helt uten oppkobling. Først var det ingen som tok det på alvor, men det kom stadig inn nye meldinger til byrået om de «nettløse». Til slutt ble Simsek og Olger sendt ut for å undersøke.

– Det var bare flaks at vi kom over dem. To kvinner og to menn. De så helt vanlige ut, men da vi scannet dem kom de opp uten ID. Resten av kolonien fant vi senere, etter avhørene. Da visste vi hvor vi skulle lete.

Simsek visualiserte landskapet for Elli: De gamle ruinene overvokst med kratt, de bratte knausene omkring. Han lot bildene rotere sakte mellom dem. Det var de samme som lå åpent på nettet.

Elli spurte med glyfer, og Simsek svarte med stemmen:

– Nei, ingenting. Ikke med hverandre, ikke med noen. Ingen implantater eller emo-link. De hadde noen gamle maskiner til egne arkiver og slikt, men ikke engang de var på nett. Dette var de første helt frakoblete mennesker man hadde hørt om på over femti år.

– Og dere koblet dem ikke opp under avhørene engang?

Simsek lurte på hvorfor Elli var så fascinert av denne historien. Hun hadde jo hørt alt før. Hvis han fremdeles hadde vært i tjeneste, kunne han ha tappet rett inn i tankene hennes. Ikke at han virkelig ville gjort det, selvsagt. Jobb var jobb, familie var noe annet.

– Vi prøvde selvsagt, men ingenting virket. De var rett og slett ikke kompatible. Vi fikk det jo til senere, etter ukevis med tilpasninger, men i dette første avhøret måtte vi greie oss med tale. Alt måtte vi spørre om, ord for ord. Det var uvant og omstendelig, og vi kunne ikke stole på noe.

Simsek presenterte avhørsrommet. Han tok utgangspunkt i de enkle opptakene som ble laget: noen 2D-kameraer pluss lyd og biometri. Alt dette lå også åpent tilgjengelig på nettet, men for å gi Elli et mer fullstendig inntrykk la han nå sine egne minner oppå det hele, smeltet det sammen til en collage av objektivt og subjektivt.

Han ventet og lot Elli gå inn i bildene, snu og vende på detaljer. De utvekslet glyfer underveis. Lydløse spørsmål og svar.

Simsek avhør var med en kvinne i 30-årene. Hun hadde lyst, kortklipt hår og en enkel, grå drakt. Han spurte om navn – Alhanna – og alder, familieforhold, helsetilstand.

Han hadde god trening i å gjennomskue mennesker, selv uten tapping. I motsetning til folk flest var han vant til å tolke ansiktsutrykk. Men denne gangen kom han ingen vei. Ansiktet hennes sa ham ingenting. Mimikken var fremmed: Lukket munn dratt ut til et slags halvsmil, men øynene var strenge, granskende.

– Hvor mange er dere?

– Hvem vi?

– Som er frakoblet.

– Hvordan skal jeg kunne vite det?

– Du kjenner vel de andre?

– Jeg kjenner de jeg kjenner. Det kan jo være flere, andre steder.

– Det tviler jeg på. Hvor mange er dere?

– Tolv voksne og seks barn.

– Hva lever dere av?

– Vi dyrker grønnsaker og jakter i skogen. Bytter til oss varer på torget.

Simsek hadde blitt overrasket. Disse menneskene levde slik folk hadde gjort for hundrevis av år siden, og de gjorde det nesten åpenlyst.

Elli var dypt fascinert. råder av farger fløt omkring henne. Hun tok inn hvert sekund av visualiseringen, hver bevegelse og hvert ord, og studerte nøye kvinnens ansiktsuttrykk.

På opptaket fortsatte Simsek å spørre; om hverdagen deres, relasjonene mellom de voksne, hvordan de oppdro barna. Han fisket etter en slags plan eller politisk budskap, noe som kunne forklare måten de hadde valgt å leve på. Svarene han fikk var korte og enkle, men de sa ham ingenting.

– Hvem av dere bestemmer?

– Ingen. Alle.

– Er dere lykkelige?

– Er du?

– Hva er hensikten?

– Hensikten?

– Ja, hvorfor lever dere slik?

Kvinnen svarte ikke. Simsek gjentok spørsmålet, men hun ble sittende taus. Han innså at de ikke kom lenger der og da, ikke uten skikkelig utstyr. Han skulle akkurat til å reise seg da det skjedde: Kvinnen strakte fram armen, lynraskt, og før han rakk å reagere grep hun hånda hans. Hun holdt fast og stirret ham inn i øynene, vill i blikket.

– Sånn! Kjenn!

Simsek stirret skremt tilbake.

– Slipp … vær så snill!

– Nei, kjenn! Kjenner du?!

Det føltes som en evighet, men til slutt slapp Alhanna taket. Hun lente seg tilbake og la hendene rolig på bordet, holdt blikket hans en stund. Så nikket hun og smilte svakt.

Elli reagerte kraftig. En skarp gulfarge fylte rommet. Vantro. Simsek syntes han kunne ane et glimt av rødt før hun fikk følelsene under kontroll. Jo, det var sinne. Hun greide ikke helt å skjule det.

Dette siste fantes ikke på nettet, og han hadde slett ikke tenkt å ta det med nå. Bildene glapp ut før han rakk å stoppe dem.

– Tok hun virkelig …?

– Ja.

– Men … en fremmed kvinne?

Simsek gjorde ikke noe forsøk på å skjule skammen. Dyp lilla la seg mellom dem. Men det var ikke så mye selve berøringen som plaget ham. Ikke nå lenger. Den hadde han tross alt ikke kunnet noe for. Nei, det var det han hadde følt. Han kunne kjenne litt av den samme fornemmelsen nå, hvis han tillot seg det.

Heldigvis trengte han ikke kamuflere noe. Det fantes ingen farger for slikt.

abre © 10
rev. 15