Hekta

«Reidar» møter oss nydusjet og nybarbert, og han har tatt på en ren genser. Hvis han er ruset kan man ihvertfall ikke se det på ham. Blikket er klart, og han har et sjarmerende smil. På nært hold merker man likevel hvor sliten han virker. Og stemmen avslører ham. Reidar er tung rusmisbruker på tolvte året.

– Jeg har brukt alt du kan tenke deg. Først de såkalt «lette» stoffene, selvsagt. Det virka veldig uskyldig den gangen, men det balla fort på seg. Nå handler livet bare om å skaffe penger og ruse seg.

– Hvordan begynte det?

– Det tror jeg faktisk jeg kan si helt nøyaktig. Jeg var tretten og fryktelig usikker. Ferdig med barndommen, liksom, uten at det kom noe annet i stedet. Følte meg ikke hjemme verken blant jevnaldrende eller voksne.

– Og så havnet du i dårlig selskap?

– Det kan du godt si. Jeg ble bedt i en bursdag. Takka ja, men grudde meg. Følte at jeg måtte. Det var ei tante som fylte femti.

– En tante?

– Ja, jeg syntes jeg måtte gå. Ville vært utakknemlig å si nei. Jeg pleide å være en del hos dem da jeg var mindre. De har en diger villa med stor hage, like ved byparken.

– Hva skjedde?

– Det var bare voksne der. Tanter og onkler og besteforeldre. Og folk jeg ikke hadde sett på flere år. Og så foreldrene mine, da. Alle snakka om ting jeg ikke hadde peiling på. Jeg følte meg helt uttafor og ville bare vekk.

– Lurte du deg bort etter middagen?

– Det tok liksom aldri slutt. Det var fire retter og taler og sanger. Jeg led meg igjennom. Satt der og pirka i maten til alle var forsynt. Så ble bordet rydda, og gjestene gikk ut i hagen mens de venta på kaffen. Jeg rusla rundt for meg sjæl. Nede ved hekken mot parken ble jeg stående. Rett på andre sida satt noen ungdommer under et stort tre. En av dem vinka til meg.

– Og så?

Reidar tenner en røyk. Skjelver litt på hendene, puster tungt.

– Det sies at man ikke får stort ut av det første gangen, og det stemte for min del. Man blir ikke hekta med en gang. Man kan faktisk bakke ut i tide.

– Men det gjorde du ikke?

– Nei. Det var noe som … jeg vet ikke. Noe jeg hadde savna. Dette å dele en opplevelse, være en del av noe, hvis du skjønner?

– Fortell hva som hendte.

– Det er vanskelig å forklare. Disse menneskene … jeg innså at de var som meg, innerst inne. Men de hadde noe sammen som jeg ennå ikke ante noe om. De ville gjerne slippe meg inn. De ville meg vel.

– Du hadde ingen betenkeligheter?

– Jo, jøss. Men jeg skjøv det vekk. Jeg hadde alltid hatt betenkeligheter. Trukket meg unna. Nå ville jeg gi meg hen. Jeg ville være en av dem.

– Hvordan var selve rusopplevelsen?

– Jeg kjente ikke stort, egentlig. Jeg ble nok mer årvåken. Oppkvikket og klar i hodet. Men der og da var ikke rusen det viktigste. Det var ritualet. At jeg ble innvia. Voksen, på en måte.

– Og dermed var det gjort?

– Ja, etter det gikk det slag i slag. Det er rart … det smakte jo ikke godt engang.

– Smakte ikke godt?

– Ikke da. Ikke første gangen. Men alt begynte der og da, det er jeg sikker på. På tante Ingeborgs terasse, sammen med slektningene mine. Der drakk jeg min aller første kopp kaffe.

abre © 09