Iskald terror


Den pleide å komme når han minst ventet det. Gjerne på fine sommerdager, når han satt i solveggen med ei bok, eller når han slumret etter middagen – plutselig var den uhyggelige lyden der, og det var som han frøs til is, uansett hvor varmt det var. Etter hvert ble det vanskelig å nyte slike dager. Han ble anspent, og tok seg i å speide etter glimt av hvitt mellom trærne. Senere hadde den begynt å komme på regnværsdager også, og til og med midt på vinteren. Han kunne aldri føle seg trygg.

Det var dette som var det verste. Uforutsigbarheten. Mangelen på kontroll. Og den messende lyden; hypnotisk og uvirkelig, men samtidig så merkelig kjent – som et tilbakevendende mareritt. De første gangene hadde han vært mer vaktsom enn redd. Men gradvis gikk sannheten opp for ham i all sin gru: Du kunne ikke slippe unna. Ikke i det lange løp.

Men han nektet å godta det. Han fant seg ikke i å måtte leve resten av sitt liv i angst. Det måtte være noe han kunne gjøre. Han begynte å legge en plan.

Han forsøkte å tenke tilbake. Var det noe mønster? Hva gjentok seg? Hvor var de svake punktene? Han ble overrasket over hvor mye han husket når han bare prøvde. Etter et par uker hadde han klart et opplegg som virket lovende. Det var riktignok enkelte usikkerhetsmomenter, men det var det ingenting å gjøre med. Han ville uansett bare få ett forsøk.

En dag meldte langtidsvarselet en lang varmværsperiode, og da gikk han til aksjon. Utstyret var allerede kjøpt inn: et radiosett med oppladbare batterier, et lite solcellepanel, hørselvern, varmekjeledress, finlandshette, varseltrekant, og en isolert tank med flytende nitrogen.

Han begynte med varslingssystemet. Nederst i dalen var det et sted hvor elva svingte nesten helt inntil en høy fjellskrent, slik at det bare var en ganske smal passasje imellom. Der var den nødt til å komme forbi før eller siden. Han plasserte den ene radioen bak en stor stein like ved veien. Deretter koblet han til solcellepanelet, og så kamuflerte han alt unntatt solcellene med busker og gress. Da han kom hjem plasserte han den andre radioen slik at han kunne høre den hele tida. Deretter la han fram resten av utstyret slik at det var klart til bruk på kort varsel. Så var det bare å vente.

Det skjedde ingenting de to første dagene. Han sov urolig om natta, med den lille radioen stående på nattbordet. Han kunne riktignok ikke huske at den noen gang hadde dukket opp etter solnedgang, men han turde ikke ta noen sjanser.

Men så, den tredje dagen, skjedde det noe. Han satt i en fluktstol under den store eika da radioen begynte å gi lyd fra seg. Det var ingen tvil. Den syke, monotone messingen var ikke til å ta feil av. Han hadde en gang blitt fortalt at det skulle være en slags lokkelyd, men han fant tanken både absurd og frastøtende.

Raskt tok han på seg kjeledressen og finlandshetta. Så løp han bort til den lille brua i skogkanten. Han visste at den var nødt til å krysse denne. Han satte opp varseltrekanten og la seg i skjul bak et kratt. Han behøvde ikke vente mer enn et par minutter før han hørte den. Da tok han på seg hørselvernet, og tvang seg til å puste rolig. Sånn ja; ut, inn... det var bedre. Han måtte skjerpe seg. Om han brøt sammen nå, så nært målet, ville han aldri tilgi seg selv.

Så var den der. Han så den bleke skyggen komme over bakketoppen, og fra da av handlet han nærmest automatisk. Han reiste seg opp, tok godt tak i nitrogentanken, og koblet fra sikkerhetsventilen. Akkurat idet utysket stoppet foran varseltrekanten, åpnet han dysen. En stråle med temperatur på 196 minusgrader skjøt ut fra munnstykket. Virkningen var forbløffende. Det dannet seg øyeblikkelig et grått rim over det hele, og motoren stoppet brått. Etter bare noen sekunder eksploderte dekkene. Deretter ble frontruta helt matt. Så slo den sprekker, og så eksploderte den også. Og lyden! Den fryktelige lyden var borte! Han kunne merke det selv med hørselvernet på. Marerittet fra «Norge Rundt» – den grusomme radbrekkingen av Griegs «Norsk dans nr. 2», som alltid stoppet midt i en strofe – aldri mer!

Bokstavene langs sida var nå bare såvidt leselig gjennom frostrøyken. Han måtte smile. Teksten passet bedre enn noen gang. Nå var det virkelig en isbil!

En ny plan begynte allerede å ta form i hodet hans; neste gang skulle han ta kirkeklokkene!


abre © 06