Mind the gap

Porte de Monde, Paris
Søndag 25. april, kl. 14:48

Dagtoget fra Avignon rullet inn på stasjonen og stoppet med et lite rykk. Miriam Velde nappet med seg bagen, fulgte strømmen ut på perrongen, og småløp gjennom adkomsthallen mot hovedterminalen.

Det hadde vært fine dager hos faren i Provence. Det var alltid godt å komme dit, syntes hun, og hun var så glad for at han trivdes. Nesten tre år var gått siden han bestemte seg for å flytte til Frankrike. Da var han nettopp blitt alene, og han ville begynne et nytt liv, som han sa. Miriam hadde vært skeptisk. Men gamlingen mente alvor, kjøpte et gammelt hus som han pusset, opp nå hadde han fått det kjempefint. Miriam besøkte ham så ofte hun kunne.

Men nå gledet hun seg til å komme hjem til David igjen. De hadde knapt vært fra hverandre siden de ble et par. Alt føltes så riktig, syntes Miriam. Og da de fant det lille huset på Sørlandet visste de begge at det var der de ville slå seg ned for godt. Selv hadde hun flyttet nok i sitt liv: Danmark, Hellas, Sveits, England. Nå ville hun slå røtter. Bli kjent med folk og høre til. Få barn.

Det var flere ledige moduler på terminalen, og hun gikk rett inn i den nærmeste. Det ble behagelig stille da døra gikk i lås. Hun la bagen på bagasjeplata, dro kortet og tastet inn koden. Så satte hun seg godt til rette i stolen og slappet av. Den svake knitringen i lufta virket alltid beroligende på henne. Etter et par minutter kom lysglimtet og følelsen av å falle, men så ble det brått mørkt og stille. Det gikk et lite øyeblikk, så kom nødlyset på.

Strømbrudd! Hvem skulle vel trodd det? Vel, hun fikk bare vente. Det kunne vel ikke ta så lang tid å ordne?

Kensington, London
Tirsdag 27. april, kl. 11:55

Stemningen var spent i forelesningssalen ved ITERCs London-avdeling. Deltakere fra femten var innkalt på kort varsel. Så langt hadde de fått sparsomt med informasjon.

På et lite podium i enden av lokalet satt fire personer bak et bord. Mannen helt til høyre reiste seg.

«Velkommen. Mitt navn er Richard Laswell, og jeg representerer King's College her i London. Som dere allerede helt sikkert har erfart, har det oppstått en akutt internasjonal transportkrise. Vi valgte å kalle inn til dette hastemøtet her, siden flere av dere allerede befant dere i byen i forbindelse med den internasjonale energikonferansen. Dessuten er situasjonen noe mindre kritisk her enn på kontinentet, og vi har klart å tilby improviserte flyforbindelser. Jeg er glad for at så mange kunne stille.»

Laswell fortsatte med å presentere resten av panelet: Anne Beuyce fra ITERC, Oda Leuwen fra EUs transportkommisjon, og Robert Caresi fra Princeton University i USA.

«Dette en altså en lukket høring», fortsatte han. «Dere har allerede skrevet under på en avtale som spesifiserer hvem dere kan rapportere til, og for øvrig gjelder altså taushetsplikten. Det er sikkert unødvendig å minne dere om dette, men jeg gjør det likevel.»

Heidevik, Norge
Søndag 25. april, kl. 16:18

Toget fra Oslo-terminalen tok en knapp time, og deretter var det 15 – 20 minutter med buss. David sto på trappa og ventet da hun kom. Han ga henne en klem, og tok bagasjen hennes.

Spisebordet var dekket med grønn duk og det fineste serviset. Midt på bordet sto den gamle kandelaberen etter Davids mormor, med hvite lys. Da Miriam kjente duften fra kjøkkenet, husket hun hvor sulten hun var.

«Maten er snart klar.» David ga henne et glass vin i hånda. «Hvordan har du hatt det?»

«Kjempefint. Men det er godt å være hjemme igjen.» Hun tok en stor slurk av vinen.

Kensington, London
Tirsdag 27. april, kl. 12:02

«Vi begynner med en kort statusrapport», sa Laswell. «Jeg gir ordet til Oda Leuwen fra transportkommisjonen.»

Leuwen bladde nervøst i papirene en stund før hun begynte å snakke. Hun myste over brillene. «Det positive først», sa hun. «Lokaltrafikken fungerer fremdeles de fleste steder. Med unntak av noen større byer går togene som normalt, og i noen områder er det flyruter som fremdeles er operative. Ennå er forsinkelsene stort sett håndterbare.»

Hun bladde litt i papirene igjen før hun fortsatte:

«Krisen skyldes tekniske problemer med de internasjonale direkteforbindelsene. Disse må nå anses som ute av drift. Problemet forplanter seg nå nedover i systemet, og presset øker på de lokale transportmidlene. Dersom situasjonen vedvarer, blir vi nødt til å gjenopprette en del gamle flyruter. Men det vil ta tid. Vi har satt opp en plan …»

Lyset ble dempet i salen, og en tabell kom opp på veggen. Punkt for punkt gikk Leuwen igjennom tiltak for ulike scenarier. Alt var utilstrekkelig, alt kostet for mye, og alt ville ta lang tid. Etter å ha presentert alle tall og analyser, rundet hun av med å vise til unntakslover.

«Vi har hjemmel til å nekte folk å reise uten viktig grunn. Men det er naturligvis siste utvei. Noen spørsmål?»

En represent fra Russland reiste seg. «Det virker svært drastisk å lamme hele samfunnet på grunn av en teknisk feil. Kan det virkelig være nødvendig?»

Anne Beuyce tok ordet: «Dere vil få detaljene etter hvert. Men ja, vi anser det som nødvendig å finne ut hva som har skjedd før terminalene kan settes i drift igjen. Vi forventer at det vil gå raskt. Vi er naturligvis fullt klar over de økonomisk konsekvensene av en lengre stans.»

«OK, vi kan ta korte spørsmål underveis», sa Laswell, «men det er satt av tid til en ordentlig runde til slutt. Da er forhåpentligvis ting blitt litt klarere også. Først vil Robert Caresi fra Princeton gi en liten teknologihistorisk oversikt. Vi tror det kan være nyttig. Værsågod, Robert.»

Caresi begynte med å vise et lysbilde av ei gruppe forskere i ivrig diskusjon. Tre av dem sto foran ei stor tavle fylt med matematiske utledninger, fire satt rundt et bord. Publikum kjente igjen flere ansikter fra media.

«Som dere sikkert vet, ble teknologien først utviklet – eller skal vi heller si oppdaget – ved Princeton for femten år siden, av ei forskningsgruppe ledet av professor Leon Rodek.» Caresi pekte på bildet. «Jeg var så heldig å få være en del av denne gruppa som ung assistent. Professor Rodek gikk dessverre bort i fjor.»

Et nytt bilde viste forskerne i arbeid i laboratoriet. De var omgitt av instrumenter og elektronikk. Tykke bunter av kabler gikk på kryss og tvers gjennom rommet.

«Dette har hele tida vært åpen forskning», sa Caresi. «En del av det teoretiske grunnlaget har vært kjent lenge, allerede fra John Bells arbeid på 1960-tallet. Hovedlinjene har blitt bekreftet eksperimentelt, men man har også fått uventede resultater som har gjort det nødvendig å revidere deler at teorien. En lang rekke forskere har gitt viktige bidrag til dette arbeidet. Noen av navnene har blitt kjent blant folk flest, f.eks. Alain Aspect, Aston Bradley og Marcus Greenbaum. Og så husker vi Nobelprisen til Kayhan Shahidi og Susan Bronski. Eksperimentene til Rodeks gruppe bygget videre på disse oppdagelsene, og la grunnlaget for de praktiske anvendelsene, slik vi kjenner dem i dag.»

På det neste bildet sto forskerne oppstilt på rekke, smilende. De befant seg fremdeles i laboratoriet, og noe av utstyret kunne skimtes i bakgrunnen.

«I tida etter dette har den tekniske utviklingen i liten grad vært noen styrt prosess. Vi skal være klar over at fenomenet fremdeles bare er delvis forstått.»

Saint-Ambroise, Paris
Søndag 25. april, kl. 17:05

«David? Det er meg. Jeg sitter på et hotellrom i Paris, og … Ja, det var en teknisk svikt, og så måtte jeg vente. Jeg kan forklare når jeg kommer hjem. Hva? Hva er det du sier? David, ikke tull med meg! Jeg er ikke i humør til … David?»

Kensington, London
Tirsdag 27. april, kl. 12:45

Caresi viste et bilde av en rekke rektangulere blokker av forskjellige materialer: kull, is, glass og metall.

«Etter det første gjennombruddet ble det satt opp et omfattende forsøksprogram. Først bare med enkle objekter: grunnstoffer, homogene strukturer. Etter hvert gikk man videre med mer komplekse gjenstander, og til slutt: biologisk materiale.»

Neste bilde viste mus og rotter som var bedøvet og fastspent.

«Det var knyttet stor spenning til de første dyreforsøkene. Som dere ser ble det lagt vekt på å holde dem helt i ro under prosessen, men dette viste seg etter hvert å være unødvendig. Alt fungerte uten problemer. Ingen av forsøksdyrene viste noen tegn til traume eller stress.»

Caresi slo av prosjektøren og tok en liten pause før han fortsatte:

«Begrepet teleportasjon er over hundre år gammelt. Som så ofte ellers ble teknologien beskrevet i science fiction lenge før den ble en realitet. Etter gjennombruddet ved Princeton gikk begrepet rett inn i dagligtalen. Men spesielt dagligdags var det ennå ikke. Prosessen kunne på dette tidspunktet bare utføres i laboratorium under helt spesielle betingelser, og da med et energiforbruk som kunne ta motet fra de fleste.

Men arbeidet fortsatte. International Teleportation Research Council, som altså er vårt vertskap her i dag, ble stiftet samme år, og allerede tre år senere begynte man å søke etter frivillige. Det var full åpenhet om mulig risiko. Forsøkene hadde riktignok vært vellykket så langt, men det ble gjort veldig klart at det ikke fantes noen garantier. Hver enkelt måtte selv tenke nøye igjennom om de ville være med. Betalingen var naturligvis svært god.

Det viste seg snart at også disse forsøkene gikk helt uten problemer av noe slag. Og så, etter to nye år med grundige tester, ble teknologien standardisert og gjort kommersielt tilgjengelig. Transportselskapene dukket opp nesten med det samme: Eurotel, FlashLocus, Kon-Haruka, InstanTravel. Ja, dere kjenner dem, alle sammen.

All reising ble revolusjonert nærmest over natta, men bare på de lengste strekningene. Som dere sikkert kjenner til, har dette med energi å gjøre: Energiforbruket er uavhengig av avstand, og derfor er ikke teleportasjon konkurransedyktig på kortere strekninger. De internasjonale flyrutene ble derimot avviklet i løpet av bare ett år. Senere har teleportmodulene blitt effektivisert, og man har greid å redusere energibehovet en god del. Det er godt håp om å få det enda lavere, og man har startet prøvedrift på noen kortere ruter. Det er en del utfordringer, men tendensen synes nokså klar: I løpet av noen år vil antakelig det aller meste av reising og varetransport foregå ved teleportasjon – uten tidsbruk, og uten annet ubehag en litt svimmelhet.»

Heidevik, Norge
Søndag 25. april, kl. 17:10

David kom og satte seg ved bordet igjen. Han var blek.

«Hvem var det som ringte?», spurte Miriam.

«Jeg vet ikke. Noen som ville spøke med oss, tror jeg.»

«Spøke?»

«Ja, det …» David ristet på hodet. Så løftet han glasset. «Nei … det er sikkert ingenting å bry seg om. Skål! For deg og meg!»

Kensington, London
Tirsdag 27. april, kl. 13:12

Etter at Caresi var ferdig med sin presentasjon, kom Laswell endelig til saken. «Det oppsto en svikt i strømforsyningen til hovedterminalen i Paris, og en teleportasjon ble avbrutt midt i det mest kritiske øyeblikket. Jeg kan ikke gå inn i tekniske detaljer, men så vidt vi har fått brakt på det rene har en kvinne fått alvorlige skader som følge av hendelsen.»

Det ble øyeblikkelig uro i salen. Flere begynte å snakke i munnen på hverandre, og Laswell måtte be dem roe seg.

«En om gangen, vær så snill», sa han. «Ja, værsågod.»

En ung kvinne hadde reist seg. Den finske delegaten. «Hva slags skader? Og hvorfor har ikke saken blitt nevnt på nyhetene?»

Laswell svarte: «Vi ber om forståelse for at vi ikke går ut med detaljer om kvinnens tilstand. Dette er i seg selv ingen offentlig sak. Dessuten er det mye omkring selve hendelsesforløpet som ikke er avklart ennå, og vi ønsker ikke å bidra til spekulasjoner. Saken blir grundig utredet, og vi vil gå ut med en pressemelding så snart vi har alle fakta på bordet. Da vil vi også gjøre rede for alle aktuelle tiltak. Flere spørsmål?»

Igjen brøt uroen løs, og Laswell måtte på nytt be dem ta ordet etter tur. En halv time senere hadde mange spørsmål blitt stilt, men bare få av dem var besvart med mer enn vage vendinger.

Saint-Ambroise, Paris
Søndag 25. april, 20:06

Miriam Velde lå sammenkrøpet i senga på hotellrommet.

Hva hadde David ment med det han sa? Var det en slags spøk? I såfall var det ikke morsomt. Kanskje han ikke ville ha henne hjem? Hadde han funnet en annen? Nei, det var utenkelig. Og han ville uansett ikke finne på å si noe sånt. Kunne det være en slags kode? Ble han holdt under oppsikt av noen, og så prøvde han å gi henne et hint? Nei, dette var jo bare tull. Kanskje han rett og slett var syk?

Hun kom ingen vei. Tankene gikk bare i sirkler. Hun la seg ned og gråt stille.

Kensington, London
Tirsdag 27. april, kl. 18:32

Møtet med de nasjonale delegatene var over. Laswell satt på et lite møterom sammen med major Walter Nesbitt fra den den britiske avdelingen til ESASS, EUs organisasjon for sikkerhet og overvåkning.

Laswell nikket anerkjennende til majoren. «Vi kan være glade for at kontrollsystemet fanget opp problemet med det samme. Det hadde nok ikke gått like bra uten deres profesjonelle bistand på stedet.»

Nesbitt smilte beskjedent. «Jeg har løpende kontakt med mine franske kolleger, og så langt har visst oppgaven vært enkel. Det meste av trafikken ut av Paris-området er stanset, så kvinnen ville neppe fått billett før tidligst i morgen uansett. Vi har likevel sørget for å legge inn noen ekstra komplikasjoner, for sikkerhets skyld. Vi har også fått sperret de riktige telefonforbindelsene. Vi somlet litt med det, dessverre. Hun rakk å ringe noen sekunder, en enkelt gang.»

«Dere har håndtert saken over all forventning», sa Laswell. «Jeg er sikker på at situasjonen er under kontroll.»

«Dere frykter ikke andre lekkasjer?», undret majoren. «Kanskje noen av delegatene på møtet …?»

«De har ikke fått vite mer enn høyst nødvendig. Hadde vi sagt mindre ville det bare skapt mistenksomhet. Nå har vi kjøpt oss tid til å ordne opp, og vi har det mandatet vi trenger. Politikerne er nok bare takknemlige for å slippe å ha noen nærmere befatning med saken.»

«Si meg en ting» sa major Nesbitt, «var det virkelig strømbruddet som forårsaket dette … fenomenet?»

Laswell sukket. «Ikke egentlig», sa han. «Det gjorde bare problemet synlig. Det viser seg nemlig at de enkelte trinn i prosessen foregår i en annen rekkefølge enn man hittil har trodd».

Majoren hevet øyenbrynene.

«Jo, først genereres det en såkalt speiling, eller kopi om du vil, ved destinasjonen. Deretter – omtrent tre mikrosekunder etterpå, ser det ut til – blir originalen slettet. Det er altså slik teleportasjon har fungert hele tida. Det eneste nye ved denne hendelsen var at strømmen ble brutt akkurat i løpet av disse tre mikrosekundene, slik at slettingen ikke ble gjennomført.»

«Og dermed … en kvinne for mye?» Majoren smilte.

«Nettopp», sa Laswell.

«Men … kan man ikke betrakte dette omtrent som når vi sover?»

«Sover?» Laswell så skeptisk på ham.

«Ja, bevisstheten blir jo borte en stund da også? Vi kan jo på sett og vis hevde at vi dør hver natt, og at det på en måte er et nytt menneske som overtar om morgenen, men med alle minner intakte … ikke sant? Dette trenger vel ikke være så annerledes?»

Laswell reiste seg og gikk bort til vinduet. Derfra hadde han utsikt mot Hyde Park. I det fjerne så han barn som lekte.

«Det er vel omtrent sånn vi prøver å tenke på det, for å ha noenlunde fred i sjelen», sa han. «Men vi kan jo prøve å si det til den som skal ut å reise? Vi kommer til å drepe deg, men slapp av: vi tar backup først! For det er slik folk vil se det: massedrap. I løpet av de drøyt sju årene terminalene har vært i drift, har teleportasjon tatt livet av nesten 1 milliard mennesker.»

Fire timer senere var det laget et utkast til tiltaksplan. Den omfattet blant annet forslag om dobbelt strømforsyning i alle teleport-terminaler, samt en anbefaling om å redusere tidsforsinkelsen i overføringene mest mulig. Men først og fremst gjaldt det å forhindre at historien lekket ut.

Saint-Ambroise, Paris
Onsdag 28. april, kl. 01:22

Miriam Velde satt i senga med mobilen i fanget. Hun hadde ikke vært ute av hotellrommet på over to døgn, og hun hadde knapt sovet eller spist. Hun ringte opp reiseselskapene etter tur, igjen og igjen, og spurte etter alle transportmuligheter som kunne bringe henne i retning hjemover. Det meste var innstilt. De få rutene som var i drift gikk enten i feil retning eller de manglet forbindelse videre.

Hun hadde også prøvd å ringe hjem igjen, men det virket som at problemene med transportmidlene hadde gått utover telefonforbindelsen også. Hun fikk bare til å ringe lokalt, ikke til Norge.

Men så, sent tirsdag kveld, da hun nesten hadde overbevist seg selv at hun måtte ha misforstått det David hadde sagt, kom hun igjennom. Det varte bare et par sekunder før forbindelsen ble brutt igjen, men det hun fikk høre – den stemmen – skremte vettet av henne.

Hun ble liggende og stirre i taket i timesvis etterpå, ute av stand til å tenke. Til slutt var hun så utmattet at hun ikke klarte å holde seg våken lenger. Akkurat idet hun gled inn i søvnen, skvatt hun til. Hun syntes hun hørte en lyd. Var det noen som tok i dørhåndtaket?

Hun døset av igjen. Hun følte seg plutselig tung i hodet. Det var behagelig. Langsomt begynte hun å falle, mens små lysglimt danset omkring henne. Hun syntes hun kunne høre en svak susing i det fjerne. Det tar ikke noe tid, tenkte hun. Jeg er hjemme allerede.