Hvile snart



Herregud! Nei! Det kunne ikke være sant!

~

Han mente det skulle være like i nærheten. Innover fra bukten og rett over bakketoppen. Joda, der var kirketårnet mellom trærne. Han fikk brått en følelse av å ha vært her før. Jo nærmere han kom kirken, desto sterkere ble følelsen. Han grøsset. Bakken var dekket av råtnende løv, og de gamle trærne hang tungt over ham. Det luktet jord.

Det måtte da være her et sted? Han ble usikker. Det var et eller annet han akkurat hadde tenkt på, men nå kunne han ikke huske hva det var. Han syntes han hadde gått en evighet, greide ikke samle tankene. Han måtte hvile. Men snart var han framme, bare litt til … Kirken raget høyt over ham, grå og dyster. Den var eldgammel, og det grodde mose oppetter steinveggene. Jo, han måtte da ha vært her før? Men alt virket så annerledes. Kråker fløy i sirkler rundt spiret – utstøtte et dystert «kraa» innimellom. Noen av dem vaglet seg på takkanten, side om side med grinende smådjevler hogd i stein.

Nå måtte han tenke seg om. Hvor var det han skulle? Jo lenger han kom, desto mer glapp det for ham. Det var noe med kirken. Eller i nærheten av kirken? Ja, det måtte det være. På baksiden lå et lite anneks – av stein, det også. Blyglassvinduene var matte og nesten umulige å se igjennom. Døren var låst. Men han måtte inn; det var noe her han måtte undersøke. Han hørte kråkene over seg. Himmelen var stålgrå. En tung, muggen lukt hang i luften. Han ble døsig, greide ikke tenke. Hvor hadde han vært før han kom hit? Det var noe viktig som han ikke kunne huske …

Så var han inne. Hadde ikke døren vært låst? Han måtte ha tatt feil. Det var tusmørke der inne, luften var tung og full av støv. Det ble våte fotspor etter ham på gulvet. Hadde det regnet? Foran ham, på et bord, lå en åpen bok. Han visste at han måtte se i den. Han begynte å bla. Dette virket så kjent. Årstall og navn, beskrivelser. Han leste, «1790 … storm …», bladde og leste videre, «aldri funnet …» Plutselig var det som om alt falt på plass. Kunne det være at …? Han ristet på hodet.

Han var ute igjen. Han sto under store, gamle trær, rett bak kirken. Bakken var dekket av gress og mose. Gamle gravsteiner sto som skjeve tenner mellom trestammene. Det måtte være her et sted. Han begynte å gå fra stein til stein. Det surklet i de tunge støvlene. Plutselig sto han som lammet: Den steinen … den virket så … Han tørket bort mose og løv, og leste …

Nei! Herregud! Det navnet! Det kunne ikke være sant!

~

Han var så trett. Det var som han hadde drømt, og nettopp var våknet. Men det skulle være like i nærheten. Bare rett opp fra havet, og over bakketoppen, så … Jo, der var kirketårnet mellom trærne. Han fikk en underlig følelse. Hadde han vært her før …?

abre © 06