Avtrykk

Det er klart jeg kunne gått innom kafeen av og til. Jeg går jo forbi der stadig vekk, jeg kunne stoppet og tatt en kopp kaffe. Jeg kunne satt meg ved hjørnebordet der vi pleide å sitte, og kikket på de samme bildene av gamle filmstjerner på veggen. Kanskje sett etter om den lille skaden i bordplata er der ennå, den som lignet et ansikt.

Jeg kunne ha tatt stien gjennom parken i blant, over kollen med furutrærne. Utsikten er jo like fin som før. Eller kanskje en tur til det lille tjernet i skogen?

Jeg kunne ha gått de samme veiene, besøkt de samme stedene: restauranter, museer, bakgårder og parkbenker. Jeg kunne smøget meg gjennom gjerdet der vi pleide å ta snarveien hjem. Tatt bussen til badeplassen ved det gamle sagbruket.

Platene vi pleide å spille står fremdeles i hylla. Jeg ser dem hver dag, men setter heller på noe annet.

Alt finnes der, intakt, rett foran meg. Jeg rører det ikke. For kanskje er stien bare en sti? Kanskje det sitter noen andre ved hjørnebordet, som ikke bryr seg om merker i bordet eller filmstjerner på veggen? Og kanskje er tjernet i skogen bare et vann, og tonene bare toner?

abre © 09
rev. 12