Skriverier

Usagt

Jeg drømte at noen snakket til meg, men jeg kunne ikke svare. Ordene mine forsvant før de slapp ut. Det var mørkt, og jeg frøs.

– Hører du meg? Er du våken?
– …
– Sitter du fast?

Det er noen som sliter og drar. Drømmer jeg ennå?

– Har du vondt?

Har jeg vondt? Jeg husker … at jeg måtte gå. Vi fikk ikke snakket ferdig. Vi …

Noen river og sliter. Et skarpt lys flakker til venstre et sted, og jeg kan høre en sprakende lyd. Det lukter svidd, metallisk. Noen tar på meg, fester noe rundt hodet mitt, og over brystet.

Jeg tvinger opp øynene. Alt går rundt, magen velter seg. En stund skimter jeg bare skygger og forvridde konturer, og så …

Herregud, jeg sitter i bilen!

Kvalmen flommer over meg. Svetten siler. Jeg glir bort igjen.

– Tenk at vi skal bo her!

Du var så glad. For hver gang vi hadde båret inn et par esker, løp du rundt og studerte alle rommene på nytt. Du kunne liksom ikke tro at det var vårt. Ikke jeg heller. Vi hadde hatt utrolig flaks. Budet vårt hadde vært godt under takst, men det var dødperiode i markedet og dermed var leiligheten vår. Nå planla vi møbler og innredning og farger på veggene. Seks måneder hadde vi vært sammen, og nå stiftet vi hjem.

Du spurte stadig hva jeg syntes. Du pleide å gjøre det, om alt mulig. Klær, mat, musikk, bøker. Og om oss. Særlig om oss. Jeg satte pris på det. Du fikk meg til å tenke etter.

Vi hadde truffet hverandre tidlig på høsten. I parken, av alle steder. Ingen av oss pleide å gå der. Men det var en av disse dagene da sommeren ennå henger igjen, og jeg satte meg på en benk med utsikt mot elva. Du hadde ikke behøvd å sette deg på den samme benken, men det gjorde du. Vi kom i snakk. Plutselig hadde vi snakket lenge, og vi avtalte å treffes igjen.

Jeg hadde ingen ord for de følelsene som vokste fram i meg disse ukene. Sånne uttrykk, de er liksom så … nei, jeg vet ikke.

Stjernehimmelen henger over meg. Jeg er ute av bilen. Ligger på ei båre, fastspent. Jeg sluker den friske lufta, får ikke nok. Hodet klarner litt. Plutselig gjør det fryktelig vondt. I låret et sted, eller er det ryggen?

Jeg roper.

Utydelige ansikter kommer inn i synsfeltet og forsvinner igjen. Noen stikker ei nål i armen min.

Vi var i selskap, og du snakket med den ene etter den andre, slik du pleide. Alltid like oppmerksom med alle, og oppriktig interessert i det de sa. Folk strålte opp når du kom. Når du lo, lo de også.

Sånt har alltid vært lett for deg. Du finner øyeblikkelig riktig bølgelengde, forstår alltid hva andre mener. Merker hva de føler.

Jeg var så stolt fordi det var oss to. At du hadde valgt meg. Når jeg så deg slik kunne jeg ikke vært lykkeligere. Men jeg sa ingenting. Jeg observerte, slik jeg alltid gjorde. Absorberte. Tok inn deg og alt du gjorde. Sirklet rundt deg på avstand, for ikke å ødelegge noe.

De bærer meg. Opp en bratt skråning mellom høye trær, og deretter flatt bortover et stykke. Så skyver de meg gjennom en slags åpning. Selvfølgelig: ambulansen. Jeg er jo skadet. Det gjør ikke vondt lenger, men jeg er forferdelig trøtt. Det er som det har gått hull et sted, og kreftene drypper ut.

– Hvordan går det?

En ung kvinne sitter ved siden av meg. Hun har rød og gul kjeledress, headset på hodet. Hun beveger seg raskt og rutinert: fester noe i armen min, trykker på noen knapper, noterer.

– Hvordan går det? gjentar hun.

Jeg prøver å svare, men det har gått hull på meg. Alt renner bort.

Det er rart hva som dukker opp. Småting. Bagateller som ikke betyr noe. Og så betyr de alt.

Jeg husker en sen utendørsmiddag i syden. Vi hadde fått bord like ved bassengkanten, og lyset som ble reflektert i vannet fikk håret ditt til å skinne blått. Jeg husker hva vi spiste, og hva vi snakket om. Latteren din.

Jeg husker den gangen du ble med meg på konsert, og hvor glad jeg ble da jeg så at du var rød rundt øynene etterpå.

Og jeg husker da du betrodde deg om faren din, som var alkoholisert og voldelig. Ubehaget fordi jeg ikke hadde noen betroelser å komme med i gjengjeld.

Jeg husker første gangen du sa at du ønsket deg barn.

Men jeg husker ikke hva vi kranglet om nå i kveld. Bare den vonde følelsen sitter igjen, at jeg ble såret og ville såre tilbake. At jeg sa ting jeg slett ikke mente. Og så måtte jeg dra, mens du ennå lette etter ord å svare meg med. Det var ikke tid, jeg måtte rekke flyet. Du stirret i veggen, snakket med flat stemme. Det var greit, sa du. Vi fikk heller ta dette senere.

Jeg kjørte uten å sanse noe rundt meg. Glemte å gire, glemte å blende ned for møtende biler. Alt jeg registrerte var mitt eget sinne. Først mot deg, og så mot meg selv, når jeg innså hvor urimelig jeg hadde vært. Jeg slo av bilradioen. Lyden var i veien, alt var i veien. Jeg tråkket hardt på gassen. Tok igjen biler som sneglet seg avgårde. Kjørte forbi, uten å tenke.

Det piper. En gjennomtrengende, ubehagelig lyd. Kvinnen i kjeledress får det travelt. Hun trykker på flere knapper, og jeg tror hun stikker inn flere nåler. Det har blitt vanskelig å følge med. Jeg fryser.

– Hei! Ikke bli borte for oss nå!

Hun høres streng ut. Nesten litt sint. Jeg ler innvendig, men det kommer ikke en lyd.

– Kom igjen, nå! Hører du meg? Hun klapper meg i ansiktet.

Jeg vil så gjerne svare, men munnen er nummen. Jeg prøver å presse ut noen ord.

– K …? Det blir bare en hvesing. Jeg er tom.

– Ja …? Kom igjen! Hva sa du?

Jeg svever mellom stjernene. Alt er stille og fredelig. Et sted der ute er du.

– Hei! Fortsett å snakke!

Det er nytteløst. Jeg hvisker i verdensrommet. Ordene løser seg opp og blir borte i tomheten. Hvem vet om de i det hele tatt har mening her ute?

– Kan dere fortelle henne at …