Hevnen fra skogene

Klauga strøk mulen forsiktig mot Bast og Lave som lå i den blå pytten. Kalvene var trygge her så lenge. Vannet var behagelig varmt, likevel skalv de litt.

– Bare rolig, sa hun. – Det kommer ingen. Se! Jeg vil at dere skal huske dette før vi drar.

Hun hadde allerede lært dem om alle slags farer, og hvordan de skulle unngå dem. Hun hadde også forklart dem at de fleste farene var naturlige og noe de de måtte lære å forholde seg til. Høye stup og dype myrer. Snø og bitende frost. Lange vintre med lite mat. Rovdyr. Alt dette var deler av livets spill.

Rovdyrene hørte forresten mest fortiden til. Dengang hennes forfar Hamsa var konge i skogen streifet stadig ulveflokker gjennom landskapet. Da var det mange av hans slekt som måtte bøte med livet, særlig vinterstid, når snøen var dyp og ulvene ville av sult. Bjørn fantes også. Selv om de vandret alene kunne de være like farlige.

Nå var det stort sett bare menneskene igjen. De var noen eiendommelige vesener. Mesteparten av året var de helt harmløse, og de trakk seg unna når man traff på dem. Men på høsten gjennomgikk de en forvandling. Da ble de plutselig farlige, og de kunne de drepe på avstand, med høye, skremmende smell. Særlig effektive var de likevel ikke. Med litt teft og planlegging hadde man gode sjanser til å overleve høsten. Klauga hadde oppdaget at hun fikk gå i fred hvis hun trakk ned til bebyggelsen i denne perioden. Der angrep ikke menneskene, av en eller annen grunn. Dette hadde hun lært videre til alle kalvene hun hadde oppfostret, og de hadde klart seg, alle sammen. Det vil si, alle unntatt én. Men han var det verken jegere eller vinterværet som tok.

For ikke alle farer var naturlige.

Allerede første gang hun så de merkelige skapningene, forsto hun at de egentlig ikke var levende. De var glatte og harde og skinnende, med symmetriske kanter og flater, og de suste avgårde i en ufattelig hastighet med en sterk, brummende lyd. Stiene de fulgte var jevne og brede, med gråblå overflate og rette streker langs kantene. Det virket ikke som skapningene var i stand til å forlate disse stiene, så det var antakelig trygt så lenge man holdt seg på avstand. Men noen ganger måtte man jo over på den andre sida, og da gjaldt det å passe seg.

Det var for et par år siden det skjedde. Klauga og tre kalver skulle krysse en slik sti, og hun trodde det var klart. De var kommet nesten over da hun hørte det unaturlige brølet som kom raskt nærmere. Og så: et bløtt dunk. Hun snudde seg. Fell, den yngste, lå urørlig tvers over den hvite stripa. Hun visste at han var død.

Siden hadde hun hatet disse monstrene. De hørte ikke hjemme i denne verden. De drepte ikke for å overleve. De var ikke engang aggressive, bare totalt likegyldige overfor det livet de selv ikke var en del av.

Først senere forsto hun at vesnene hadde en forbindelse til mennesker. Hun visste ennå ikke hvordan det hele hang sammen, men de pleide å stå inntil menneskeboligene, helt stille. Et par ganger hadde hun sett mennesker ta på skapningene, åpne dem, gå til og fra.

– Se, sa hun til kalvene. – De kan faktisk overvinnes!

Det var en ren tilfeldighet at de hadde havnet på dette stedet. De hadde tatt feil av veien. Klauga kjente seg ikke igjen i den tette skogen, og plutselig sto de på en åpen plass, rett foran ei lang rekke med menneskeboliger. De trakk seg raskt tilbake i skjul mellom trærne. Der ble de stående, rådville. Så fikk Klauga øye på noe.

Det var heldigvis ingen mennesker å se. Hun ba kalvene holde seg i ro, så listet hun seg forsiktig fram. Jovisst, det var et monster som sto der. Stort og rødt, med vidt oppsperret gap. Hun kjente igjen de gjennomsiktige flatene langs sidene, akkurat som på menneskeboligene, men her var noen av dem åpne. Øverst på ryggen av beistet var det en lignende åpning.

Klauga skulle til å gå igjen da hun merket at det lyste på bakken bak uhyret, litt nærmere boligen. Hun våget seg enda lenger fram, og da så hun hva det var.

Tre ganger i sitt liv hadde Klauga opplevd ildens ødeleggelser. Tre ganger hadde hun sett skogen bli lagt i aske. Men hun visste at dette også var en del av naturens gang. Utslettelse og nytt liv, i en evig syklus.

Her var det annerledes. Kvister og greiner lå samlet i en haug, med store steiner rundt. Menneskene måtte ha laget dette, tenkte hun. De må ha planlagt det, og satt fyr på kvistene med hensikt. Hun ante ikke hvordan eller hvorfor, men ringen av stein holdt tydeligvis det hele på plass, og hindret ilden i å spre seg utover.

Fremdeles så hun ingen mennesker. Hvor var de? Da merket hun en bevegelse oppe ved boligen, bak en av de gjennomsiktige flatene. Det var et ansikt. Og så et til. De stirret på henne med store øyne, uten å røre seg. Da skjønte hun: De var redde! Menneskene var faktisk redde for henne, og de turde ikke komme ut så lenge hun var der.

Klauga følte seg med ett modigere. Hun gikk bort til kvisthaugen. Ilden hadde vokst seg sterkere nå, det spraket og knitret. Hun ble stående der å tenke. Enn om …? Kunne hun ikke bare … jo, selvfølgelig! Det burde faktisk gå, avstanden var ikke så stor. Hun kalte opprømt på kalvene, og fikk deres oppmerksomhet.

– Følg med nå, buret hun, og stilte seg med hodet mot menneskeboligen og ryggen mot de sprakende kvistene. Hun kikket seg over skulderen, justerte posisjonen litt. Så sparket hun. Ei tykk grein fløy til værs. Den tegnet en bue av ild og røyk mot himmelen, og landet med et dunk oppå det røde uhyret.

Fulltreffer!

Hun ventet spent. Joda, der ramlet litt av ilden gjennom åpningen på toppen. Det tok bare noen sekunder, så var hele utysket overtent. Det jublet i henne. Nå kom Bast og Lave tuslende ut av skogen, ennå litt engstelige, men oppmuntret av moras verk. Hun gikk dem i møte, strøk mulen mot hodet deres.

– Ingen kommer, sa hun. – Vi blir her en liten stund.

Det lå en liten vannpytt der på gresset, omsluttet av et underlig, blått materiale. Dette var antakelig også noe menneskene sto bak, men det virket trygt. Hun ba kalvene legge seg ned i det lunkne vannet. Det ville roe dem.

Klauga la seg ved siden av. Utad var hun rolig, men innvendig raste tankene. Kunne det være vanlig å sette fyr på ting på denne måten? Hun ble svimmel av mulighetene. Dette måtte hun fortelle videre.

Først da det røde monsteret var nesten oppspist av ilden, kom et av menneskene ut. Han viftet med armene og ropte et eller annet.

Klauga reiste seg sakte. – Kom, sa hun. – Nå går vi.