Jeg satt og døste i bilen. Det hadde vært en begivenhetsrik dag, og jeg var ikke rent lite stolt av å ha blitt gjort ære på. Selve diplomet betydde ikke all verden, og ikke pengene heller, men anerkjennelsen varmet. Jeg måtte innrømme såpass for meg selv. Det var ikke akkurat Nobelprisen, men det var tross alt en skrivekonkurranse, og jeg hadde vunnet.

Magen hadde vært i opprør siden før utdelingen, og den hadde ikke blitt særlig bedre senere heller. Jeg hadde tenkt å vente til vi kom til en kafe eller noe, men nå måtte jeg be Ågot om å finne et sted å stoppe.

Fem minutter etterpå svingte hun inn på en rasteplass og parkerte. Toalettet lå bare ti – femten meter foran oss.

– Jeg skal være rask, sa jeg, og trakk på meg regnjakken. Det hadde regnet tett de siste timene, og vindusviskerne gikk for fullt. Jeg gikk ut, fulgte autovernet til høyre for oss, kom fram til døra og gikk inn.

Jeg ble sittende og tenke på dagens begivenheter, og jeg drømte meg nesten bort. Glemte rent at Ågot ventet.

Hånda gikk ut i rommet, på refleks. Først til venstre, så til høyre. Ingenting. Jeg krafset rundt på gulvet, klappet på veggene, men niks. Fordømt! Hvorfor kunne de ikke passe på å ha dopapir på disse toalettene? Hva skulle jeg gjøre nå? Rope? Nei, det nyttet ikke. Hun ville aldri høre meg igjennom regnet og summingen fra vindusviskerne. Motoren hadde også vært igang, og hun hadde på radioen.

Løsningen var like opplagt som den var forferdelig. Jeg gruet meg. Men det var ingen annen utvei. Jeg trakk frem diplomet fra innerlommen, og rev det i fire like store deler. Det var nesten nok, men ikke helt. Dermed måtte sjekken også til pers. En stor, fin sjekk, med premiesummen på 5000 kroner. Jeg kunne kjenne beløpet i Braille-skrift. To deler fikk jeg av den. Det holdt heldigvis, for konvolutten lå igjen i bilen.

Jeg følte meg tilbake gjennom regnet. Det hadde vært en begivenhetsrik dag.