|
Og hva er det for slags lukt? Har de begynt å selge blomster her? Nei, det må være noe annet. En tung, søt eim, nesten som overmoden frukt, og samtidig litt som … lakk? Eller poleringsmiddel? Jeg kjenner at jeg blir tung i hodet. Måtte det bare bli min tur snart, så jeg kan komme meg ut i frisk luft. Nei, dette blir jo bare verre og verre. Det lukter mye sterkere nå enn det gjorde i stad. Det virker som det kommer fra noe foran oss i køen. Kan det være …? Kunden som skal til å betale står med litt avstand til kortleseren, bakoverlent, mens han taster inn koden med strak arm. Kassadama, en mager kvinne i sekstiårene med gråblå krøller og kraftig sminke, kompenserer ved å strekke seg framover, mens hun snakker med lav, fortrolig stemme. Jeg kan ikke høre hva hun sier, men hun har visst mye på hjertet. Jaja, det er bare tre stykker foran meg. Snart er jeg ute. Sparer du til noe stort? Begynn i dag, med kundekort! Disse reklameplakatene blir bare mer og mer idiotiske. Er det virkelig noen som lar seg påvirke av et tåpelig rim? Men nå er det endelig min tur. Jeg er nesten bedøvet av den tunge dunsten, og mens jeg legger varene på båndet kommer det plutselig over meg gamle minner. Jeg ser for meg kompostbingen bak uthuset hos bestemor, hvor nyperoser og bringebærkratt sto og duftet om kapp med forråtnelsen. For mitt indre blikk ser jeg larver, insekter og feit meitemark mellom planterestene … Det gjelder å bli fort ferdig. Jeg ber om pose, og fisker opp lommeboka. Kortet … faen, hvor er kortet? Typisk! Jeg må ha lagt det igjen hjemme da jeg betalte strømregninga på nettet. Men heldigvis har jeg kontanter på meg, for en gangs skyld. Varene går kjapt igjennom, og beløpet kommer opp. 211 kroner. Joda, dette skal jeg få raskt overstått. Med litt flaks slipper jeg å bli løsemiddelskadet. Jeg gir dama en 500-lapp. Hun tar sakte imot den mens hun ser meg inn i øynene. Hun har dødt torskeblikk og lilla øyenskygge. Ansiktsrynkene er sparklet igjen med et tykt lag brunkrem. «Takk», sier hun alvorlig. «Jaha, du betaler med kontanter? Har du kundekort?» Jeg rister på hodet. «Det lønner seg, vet du. Du kan fylle ut skjemaet der borte, så får du det tilsendt. Hmmm? Du kan jo tenke på det? Det er en del å spare. Særlig nå som vi kjører kampanjepriser.» Jeg legger merke til at hun sitter høyere enn det som er vanlig. Når hun bøyer seg fram rekker hun over kortleseren, nesten helt oppi ansiktet på kunden. Som nå. Hun lener seg mot meg mens hun puster tungt og teller med skjelvende hender: «Hmm. Her får du ett … hundre og hmmm … femti, sytti, åtti. Og hmmm … ni, værsågod.» Jeg holder pusten mens jeg stapper 189 kroner fort ned i lommeboka. Da gjenstår det bare å putte varene i posen. Men vent! 500 minus 211 … det stemmer da ikke? «Unnskyld, jeg har nok fått tilbake hundre kroner for lite.» «Hmmm?» «Jeg fikk 189 kroner, men jeg betalte med en 500-lapp. Se her, det står 211 kroner, jeg burde fått 289 tilbake.» «Du fikk da riktig beløp?» «Nei, jeg fikk bare 189. Det mangler hundre kroner.» «Men jeg ga deg da 289 kroner?» Jeg er ør og fortumlet, og må virkelig konsentrere meg. «Nei, jeg …» Det er merkelig hvordan lukt kan framkalle minner. Plutselig er jeg tilbake i ungdomsårene, og fullstendig på jordet, bokstavelig talt. Jeg har nettopp bråvåknet i ei kløvereng etter en fuktig fest, kvalm og elendig. Jeg har ligget med ansiktet ned i vegetasjonen, og det klør og stikker overalt. Klærne er gjennomtrukket av dårlig hjemmebrent, og lommeboka er borte. Jeg holder fram lommeboka, som om det skulle kunne bevise noe. Kassadama virker interessert. Hun strekker seg enda lenger fram, og myser ned på kontantene. Så løfter hun bikket og stirrer meg dypt inn i øynene igjen, som om jeg er et mysterium hun må komme til bunns i. «Hmmmm» sier hun, «Er du sikker?» Jeg står i klasserommet på gymnaset. Et kjemiforsøk har slått feil, og det er full evakuering. Omtåket sjangler vi ut gjennom den lange korridoren, mot den friske lufta der ute. «Ja, jeg er sikker!» «Men kjære vene, du fikk da 289 kroner? Hmmm?» «Hør, jeg …» Svetten siler av meg, og det er tungt å puste. «Sparer du til noe stort? Da er det best å bruke kort!» «Hva? Hva sa du?» «Kroner tjent er kroner spart! Vanskelig å tenke klart?» Det blasse blikket til kassadama har plutselig blitt skarpt og gjennomtrengende, med skjærende farger. Øyelokkene ligner kronblader. «Vent … åh …» Jeg rister på hodet, snur meg bort. Til min forferdelse ser jeg at menneskene i køen bak meg står og ler av meg. De peker og roper i kor: «Hundre kroner, hørt sånt tøv! Alt du får er råttent løv!» Jeg er sjokkert. «Men hør på meg da! Dette er ikke riktig!» Alle bare fortsetter å le. Jeg holder meg for ørene og synker i kne. Kassadama strekker seg over samlebåndet, over kassen og ned mot meg. «Mystisk mikstur, sterk ekstrakt! Dine krav blir uten makt!» Stanken er uutholdelig. Jeg skjønner nå at hun er en heks. Det blir mørkt. Jeg kommer til meg selv ute på parkeringsplassen. Innenfor vinduene kan jeg se kundene i køen og dama i kassen. Alt ser helt normalt ut. Så oppdager jeg at jeg har en sammenkrøllet papirbit i hånda. Det er en hundrelapp, og den stinker av parfyme. |