|
Vanligvis var det ikke særlig mange bjørner i byen heller, men denne dagen var det ihvertfall én, og det var Ole Brumm. Han hadde dratt den lange veien fra huset sitt i skogen for å gå på kafé. Han hadde nemlig hørt at man kunne kjøpe deilige rundstykker der, med syltetøy. Og hvis det var en ting Brumm likte veldig godt, så var det rundstykker med syltetøy. Det eneste i hele verden som han likte enda bedre enn rundstykker med syltetøy, var honning. Og Brumm hadde tenkt at hvis kafeen hadde den ene tingen som små bjørner likte veldig godt, så hadde de kanskje den andre også? Jo mer han tenkte på det, jo sikrere ble han på at han måtte dra til byen for å gå på kafé. Nå tuslet Ole Brumm bortover fortauet langs den gata der kafeen skulle ligge. Han var bare en bjørn med liten forstand, så han hadde ikke greie på stort av det som fantes i byen. Men han var ganske sikker på at han var i riktig gate, og han hadde hørt at kafeen skulle ha røde mursteinsvegger og et stort, gult skilt som det sto «kafé» på. Akkurat da han begynte å lure på om han var i feil gate likevel, fikk han øye på skiltet, bare et lite stykke lenger fram. Det var jammen bra at det ikke var lenger, tenkte Brumm, for nå begynte han å bli temmelig sulten. Det var nesten helt fullt i kafeen da han kom inn, og han ble litt nervøs. Han pleide å bli det når det var veldig mange samlet på ett sted. Men Brumm var en modig liten bjørn, så han gikk rett bort til disken og spurte: – Har dere rundstykker med syltetøy? – Javisst, svarte damen bak disken. – Hva slags syltetøy vil du ha? Det hadde ikke Brumm tenkt på. – Hva har dere da? spurte han. – Bringebær, blåbær og jordbær, sa damen. – Da kan jeg få blåbær, sa Brumm, og var veldig fornøyd med seg selv fordi han greide å bestemme seg. Men så kom han på det han hadde tenkt før han dro til byen: – Har dere honning? spurte han. – Vil du ha honning i stedet? – Hvis det ikke er for mye bryderi, sa Brumm, kan jeg gjerne få begge deler. Det var fullt av mennesker ved alle bordene, unntatt ett. Helt inntil vinduet sto det et lite bord uten et eneste menneske. Derimot satt det ei ung hannmus der, kledd i dress og slips og med en rosa avis foran seg på bordet. Brumm spurte pent om han kunne sette seg. – Selvsagt! Værsågod! Mitt navn er Klatremus! – Brumm, sa Brumm. Så fortalte han at bare var på besøk, og at han egentlig bodde i et lite hus i skogen. – Jeg har også bodd i skogen, sa Klatremus. – i Hakkebakkeskogen. Men det ble for kjedelig i lengden. Dessuten: Hvis man virkelig vil klatre til topps, må man dra til byen! Brumm lurte på om Klatremus kanskje pleide å klatre på husveggene, men sånn var det visst ikke. Dette var noe slags klatring som hadde med penger og «karriere» å gjøre. Brumm skjønte ikke noe av det, men han forsto at det var veldig viktig. Han prøvde å komme på noe å si som kunne høres litt lurt og viktig ut, men før han kom så langt ropte Klatremus: – Å nei! Der kommer Mikkel Rev! – Mikkel Rev? sa Brumm. – Ja, han kom akkurat inn, sa Klatremus. – Han er en sleip jævel. En skikkelig skurk. Lat som du ikke ser ham! Brumm, som slett ikke så noen rev, snudde seg. Og der kom det sannelig en rev rett mot bordet deres. Han smilte bredt, og han hadde solbriller oppå hodet. – Neimen Klatremus! sa reven. – Tenk at jeg skulle treffe deg her! – La oss være i fred! sa Klatremus. – Jeg har ikke noe usnakket med deg. – Nå, nå! Ikke glem at jeg har kjennskap til visse … transaksjoner, og at jeg har gode venner i pressen! – Hva er det du vil, Mikkel? – Ikke stort. Men det ville vært fint om du kunne hjelpe meg med et par lapper til høner, øl og røyk. Du vet … – Pokker ta deg! sa Klatremus. Brumm ble sittende og høre på alle de viktige og fine ordene som han ikke forsto. «Transaksjoner». Det prikket så deilig i hodet når han sa det inni seg. Og «pokker». Han gjentok det for seg selv. «Pokker, pokker …» – Nå, hva sier du? sa Mikkel. – Du vil vel ikke at de fine forretningsvennene dine skal få vite at du finansierer prostitusjon? – Demp deg! sa Klatremus. Brumm kikket fra den ene til den andre. «Finansiere! Prost … prosti …». Han fikk ikke helt til å si det, men det var et spennende ord. Plutselig begynte det å pipe kraftig et sted. – Hva var det? spurte Brumm engstelig. – Mobilen, sa Klatremus. – Vent litt … Hallo? Ja, det er meg! Javel …? Greit, jeg sitter på kafeen. Klatremus la mobiltelefonen tilbake i innerlommen på dressjakken. – En gammel venn kommer innom, sa han. – Og da bør ikke du være her, Mikkel. – Jasså gitt? – Jeg mener det. Petter er en skikkelig tøffing. Han har åtte øyne og åtte bein, og er hårete over hele kroppen. – Åtte øyne …? Plutselig fikk Mikkel det travelt, og før Brumm hadde fått sagt verken goddag eller adjø til ham var han på vei ut døra. – Rever er så feige, sa Klatremus. – Det skal ingenting til for å skremme dem. – Er Petter farlig, spurte Brumm, og tenkte på sin gode venn Petter Sprett som bare var farlig hvis man tilfeldigvis var en gulrot. – Farlig? Langt ifra! Han er bare litt … underlig. Litt etter dukket Petter opp, og han var virkelig underlig, syntes Brumm. Han hadde faktisk åtte øyne og åtte bein, akkurat som Klatremus hadde sagt, og han var hårete på hele kroppen. Men dette var egentlig ikke særlig rart, for Petter var tross alt en edderkopp. Men han var altså en svært underlig edderkopp. – Har du no' tjall? spurte Petter Edderkopp, og kikket i alle retninger samtidig. – Dette tar vi ikke her! hvisket Klatremus irritert. – Ei lita bønne, bare? Ble litt for mye makka, vettu. Skikkelig kjør. Trenger å komme nedpå litt. – Petter, vær så snill. – Greit, greit. Men nå er alt bare … hoooi! Brumm hadde akkurat spist ferdig et av rundstykkene med blåbærsyltetøy. Nå satt han og lurte på om han skulle spise et til med syltetøy, eller et med honning på. Mens han grublet på dette så han at Petter Edderkopp begynte å klatre oppover jakken til Klatremus mens han spant en lang, klebrig tråd. – Hooooi! sa Petter. – Herregud, Petter! sa Klatremus. – Hohoo! ropte Petter Edderkopp. – Jeg er høyere enn dere! Nå hadde Petter kommet helt opp på hodet til Klatremus. Der ble han sittende og vifte med de fire fremste beina. – Dette er pinlig! sa Klatremus. – Vi går! Klatremus reiste seg fra bordet med Petter på hodet. – Jeg beklager, sa han til Ole Brumm. – Kameraten min er nok ikke helt frisk. Du får ha en fin dag! Klatremus forsvant ut døra, fremdeles med Petter på hodet. Brumm kikket ut av vinduet. Det hadde begynt å regne. Akkurat idet Klatremus skulle krysse gata, skled Petter ned fra hodet hans og ble hengende etter en tråd. Til slutt ramlet han rett i bakken. Han sjanglet litt hit og dit før han pilte over fotgjengerfeltet etter Klatremus. Brumm spiste det andre rundstykket med honning. Han tenkte på alt han skulle fortelle til sin gode venn Petter Sprett når han kom hjem. Da skulle ha si alle de flotte ordene han hadde lært. «Transaksjoner», skulle han si, og «sleip jævel». Og «tjall». Tenk så imponert Sprett ville bli! |