Alle snudde seg mot meg da jeg kom snublende inn døra nesten et kvarter over tida. Jeg kremtet fram et goddag og mumlet noen besvergelser om forsinkelser i flytrafikken. Nesten hele ledergruppa ved hovedkontoret var til stede: administrerende direktør, salgssjefen, lederen for plan- og utvikling, teknisk sjef, og dessuten flere fra av konsulentene fra salg og marked. Ingen sa noe.

Dette var en sånn dag som kommer skjevt ut allerede fra starten av. Det begynte med at jeg forsov meg nesten en hel time. Jeg hadde antakelig slått av vekkerklokka i søvne, eller kanskje jeg hadde glemt å slå den på? Da jeg våknet hadde ihvertfall Unn dratt på jobb for lenge siden, og det var min tur å levere Stian i barnehagen. Jeg spratt opp og dro på meg klærne, og ropte til Stian at han måtte stå opp. Men han satt selvfølgelig foran TVen allerede, dypt inne i den fjerde tegnefilmen. Han hadde ingen anelse om at vi var seint ute.

Vi spiste frokost mens vi løp omkring og pakket. Jeg slengte rapporten og fordragsnotatene i kofferten sammen med minnepinnen og resten av materiellet. Stian var flink gutt og fant selv fram det han skulle ha med seg. Så var det ut døra, inn i bilen, og godt over fartsgrensen ned til barnehagen, hvor jeg overleverte sønn med tilbehør rett i armene på første og beste ansatte. Og så rett videre til flyplassen.

Jeg hadde flaks; flyet var også forsinket. Etter å ha sjekket inn bagasjen sank jeg sammen på en stol i avgangshallen. Endelig kunne jeg slappe litt av. Men så gikk det opp for meg at jeg faktisk kunne bli for sein til møtet, og dermed var jeg like stresset igjen. Jeg ble gående fram og tilbake foran avgangstavla, mens jeg kikket på klokka annethvert minutt. Ikke kunne jeg bruke ventetida til å se igjennom notatene mine heller; all bagasjen var sjekket inn.

Det jeg omsider satt på flyet skjønte jeg at det kunne holde likevel. Det skulle holde. Jeg tillot meg å senke skuldrene igjen. Hva var det nå egentlig jeg bekymret meg sånn for? Hvis jeg ble litt for sein var det jo uansett ikke min skyld. Og om nå møtet måtte starte en halvtime seinere – verden gikk da ikke under av den grunn?

Selve presentasjonen følte jeg meg ganske trygg på. Jeg var ikke akkurat noen drevet foredragsholder, men det pleide å gå greit når jeg bare kunne stoffet godt nok. Likevel trengte jeg noe å støtte meg på. Helst ei gjennomtenkt presentasjonsfil; i det minste noen notater med stikkord. Jeg misunte disse som kunne holde glitrende foredrag uten hjelpemidler. Kanskje hadde de et morsomt bilde eller to, for å løse opp stemningen og illustrere et viktig poeng, men ellers sto de bare der med to tomme hender og snakket. De fikk oss til å le når de ville, og til å tenke igjennom viktige poeng når de ville. De styrte stemning og oppmerksomhet akkurat slik de selv ønsket. Det var sannelig ikke rart at predikanter og guruer kunne ha så stor makt over folk når man så hva en dyktig foredragsholder i næringslivet kunne få til.

Slik kom jeg aldri til å bli. Og heldigvis: I mitt yrke var det sjelden aktuelt å bare snakke. Som oftest var det vel så viktig å vise. Jeg hadde nesten alltid med meg bilder, og av og til – sånn som i dag – hadde jeg også med modeller. Dessuten lå selve foredraget på ei powerpoint-fil på minnepinne, som vanlig. Jo, jeg følte meg nokså trygg på at dette skulle gå bra.

Modellene var bare ganske små, beregnet på å sende rundt i forsamlingen, da jeg skulle presenterte det samme med bilder på PCen underveis. Den største modellen forestilte hele bygningskomplekset med området omkring, de andre var snittmodeller som viste de viktigste planløsningene. Jeg var spent på mottakelsen. Hvis ledelsen ble fornøyd, ville forslaget bli presentert for oppdragsgiveren om et par dager.

Å tegne et psykiatrisk sykehus var en helt ny utfordring. Det var ikke nok å være en erfaren arkitekt; man måtte også sette seg inn i funksjonene og de spesielle behovene som et slikt bygg skulle dekke. Vi hadde derfor hatt med flere sakkyndige i teamet denne gangen; en lege, to spesialsykepleiere og en ekspert på sikringssystemer. Et slikt sykehus skulle både være et trygt og hyggelig hjem, et effektivt behandlingssted, og dessuten – det var ikke til å komme fra – et sted der ingen skulle kunne gjøre skade på seg selv eller andre.

Vårt forslag besto av flere soner med ulike sikringskrav, og disse var knyttet sammen via en sentral som alle dører og korridorer kunne styres og overvåkes fra. Men ikke noe sted skulle beboerne ha følelsen av å være innesperret, og miljøet skulle overalt være preget av ro og trygghet. Farger og materialer var nøye utvalgt for å gi en lun atmosfære, samtidig som de ansatte skulle kunne komme fort til overalt hvis det ble behov for det. Det var mange hensyn å ta, til dels motstridende, men vi syntes vi hadde fått til en god løsning.

Tilhørerne ventet tålmodig mens jeg la fra meg kofferten på det lille bordet i enden av lokalet, og hengte av meg jakken. Jeg var svett og utilpass, men nå var jeg ihvertfall straks i gang. Dette kunne jeg, tross alt. Det sto en bærbar PC koblet til framviseren; det var bare å stikke inn minnepinnen. Alle kikket forventningsfullt på meg.

Jeg åpnet kofferten.

Først skjønte jeg ikke hva jeg så på. Alt var bare et kaos og farger og uigjenkjennelige former. Jeg stakk hånda nedi og begynte å rote febrilsk omkring. Der var ihvertfall notatene! Jeg tok dem opp. På det øverste arket var det tegnet en stor gul sol med bredt smil og røde øyne. Jeg skalv på hendene da jeg bladde igjennom resten av bunken. Arkene hadde forskjellige farger, og det var tegninger på de fleste av dem – tegninger av barn og dyr og hus og blomster, av romskip og uhyrer og vulkanutbrudd. Jeg fortsatte å rote i kofferten, mens sannheten gikk opp for meg i all sin gru. Jeg fant saks, lim, klistremerker og vannløselige tusjer i tolv farger. Og hva i herrens navn var dette? Jeg dro opp en kasseformet gjenstand i rødt og gult, og holdt den opp foran meg. Alle stirret forbauset.

– Eh, jeg …

Det var en bensinstasjon i lego. Stian hadde brukt et par timer på å bygge den kvelden før. Jeg så for meg Stian i barnehagen, hvordan han åpnet kofferten han hadde fått til bursdagen (akkurat maken til min, fordi han ville ligne på meg), og hvordan han dro fram notater, budsjettoversikter, plantegninger og fem forseggjorte balsatre-modeller av et topp moderne psykiatrisk sykehus.

Hjernen min gikk over på autopilot.

– Dette … eh, dette er hovedfløyen! ropte jeg, og understreket det med å riste bestemt på bensinstasjonen.

Jeg la merke til at teknisk sjef hevet øyenbrynene, og et par av markedskonsulentene vekslet blikk. Noen kremtet.

– Ja, dere stusser kanskje på at jeg har valgt en modell av denne typen? Men, altså … dette er et svært fleksibelt system! Jeg tenkte nemlig vi kunne vurdere ulike alternativer, sammen?

Jeg satte fra meg bensinstasjonen på bordet, stakk hånda nedi kofferten, og dro opp en neve lego-klosser. Så begynte jeg å bygge videre. Jeg prøvde å lage noe som lignet mest mulig på den virkelige modellen, og etter en stund syntes jeg faktisk jeg hadde fått fram noe av de samme strukturene. Jeg ble ivrig. Jeg pekte og forklarte høyrøstet mens jeg grafset til meg flere klosser som jeg plasserte røft etter hukommelsen. Plutselig kjente jeg noe annet i kofferten. Jeg dro opp hånda og slapp innholdet på bordet.

Det var litt av hvert. En god del var menneskefigurer, heldigvis. De kunne ha passet fint til modellen hvis de ikke hadde ligget strødd utover, som etter en massakre. Det var også et par små biler, en buss og noen små trær av plast. Men så var det andre ting som ikke passet like godt. To hunder, greit nok, men de stakk seg litt ut siden de var noe høyere enn bensinstasjonen. Og så var det en elg, og fire hester. Og helt fremst på bordet, rett foran det som kunne gå for å være hovedinngangen, lå det en grønn krokodille.

Jeg bablet i vei om at sykehuset skulle lokaliseres like ved en større gård, og at pasientene ville ha godt av å ha levende dyr omkring seg. Jeg lot dem ikke få tid til å tenke eller stille spørsmål – bare fosset videre, snakket uten stans. Så begynte jeg å tegne på ei tavle som sto der: plantegning for hver etasje, snitt gjennom korridorer og sentral – jeg pekte og forklarte.

Sånn holdt jeg på i over en halv time, og da tida snart var ute gikk jeg bort til lego-modellen igjen:

– Det gjelder å skape et miljø! Beboerne skal inngå i en sammenheng! Være en del av verden!

Jeg pekte litt vilkårlig, på hestene og elgen, så stakk jeg hånda ned i kofferten igjen og rotet litt.

– De skal rett og slett … hygge seg! ropte jeg, og stemplet en myk, langøret kose-kanin i bordet.

Tilhørerne kikket usikkert på hverandre.

– Og krokodillen? spurte direktøren.

– Vel … hallusinasjoner, ikke sant?

De var forståelsesfulle. De ga meg fire uker ekstra ferie med lønn, og jeg fikk beskjed om å ikke bekymre meg for prosjektet. Alt ville bli tatt hånd om. De skjønte godt at arbeidspresset hadde vært stort. Salgssjefen antydet dessuten at alle besøkene på psykiatrisk sykehus i det siste kanskje kunne ha satt visse spor.

Da jeg skulle hente Stian i barnehagen, løp ungene omkring mens de hoiet og skrek. Noen av dem hadde papirhatter på hodet. Notatarkene mine. Rapporten lå oppslått på bordet, full av tegninger og glansbilder. I de små modellene var det parkert tett i tett med lastebiler og gravemaskiner. Det var et galehus.