Martinsen hadde klappet ham på skulderen og vært kompis. «Du har fortjent litt ferie, Sverre. Et par måneder vil gjøre deg godt. Full lønn, så klart. Les noen bøker, drikk litt god vin, dra på fisketurer… herregud, Sverre, du har jo ei svær hytte som du nesten aldri har tid til å bruke!»

Deretter hadde han stukket til ham noen papirer og blunket innforstått, som om det hele var en god spøk. Alt var avgjort. Det var bare å bøye hodet og si takk.

Men det sjefen sa var jo sant, tenkte Sverre. Han hadde ikke hatt skikkelig ferie på nesten fire år. Og selvsagt ville alt gå helt greit på kammeret selv om han ble borte en stund. Han hadde aldri hatt noen illusjoner om at han var uunnværlig. Men han skjønte jo hvorfor de var så oppsatt på å sende ham på ferie akkurat nå.

Saken var at han hadde tabbet seg ut i gisselsaken, og siden hadde han ikke vært helt seg selv. Han sov dårlig. Han var ukonsentrert og humørsyk. Og det hele hadde ballet på seg. Samarbeids-problemer. Den pinlige krangelen med Engestad på briefingmøtet. Joda, han trengte sikkert litt fri. Men angsten lå der som en isklump i magen: Var han på vei ut? Var dette begynnelsen på en degradering? Kanskje ventet det ham en kjedelig og ydmykende kontortilværelse når han kom tilbake i september? Men han hadde bestemt seg for å ta Martinsen på ordet. På hytta kunne han slappe av. Samle tankene.

For en gangs skyld valgte han å ta toget. Han orket rett og slett ikke tanken på å kjøre i timesvis akkurat nå. Nattog til Åndalsnes, og så rutebuss helt til endeholdeplassen. Enkelt og greit. Hytta lå bare 400 meter fra veien.

Det var lenge siden sist han hadde reist med sovekupé, men såvidt han kunne huske pleide han alltid å få sove. Nå var det imidlertid håpløst. Han vred og vendte på seg og ble bare mer og mer våken. Han prøvde å lese litt, men greide ikke konsentrere seg.

Som vanlig var det gisselsaken som kvernet rundt i hodet hans. Han så for seg den unge, desperate rusmisbrukeren som hadde forskanset seg på sosialkontoret med en av de ansatte som gissel. De hadde vært bare to som ankom åstedet, Vigdis Grane og ham selv. De visste at mannen hadde skytevåpen, men de visste også at han var ruset og sløv. De burde ha gått inn; det var helt opplagt i ettertid. De var tross alt drillet for slike situasjoner, og burde ha greid å avvæpne mannen før han gjorde skade. Men Sverre hadde besluttet at de skulle vente på forsterkninger. Han hadde vært sliten og stolte ikke på seg selv. Fem minutter før kollegaene ankom, hadde den unge mannen begynt å skyte.

Plutselig skvatt han til i køya. Hva var det? Han kunne da så tydelig høre… noen som slåss? Det kom fra nabokupéen, og nå var han ikke i tvil. Lyden av knyttnever mot naken hud var ikke til å ta feil av. Han reiste seg fra køya og kledde fort på seg. Innimellom slagene hørte han en kvinne som ynket seg. Plutselig lød en kraftig mannsstemme: «Nå er det nok!» Var de flere? Var det én som slo, og en annen som ga ordrer?

Slagene stoppet, og det ble helt stille. Han ble kald. Var han for sent ute igjen? Nei, han kunne ikke tillate seg å tenke sånn. Han måtte handle kaldt og korrekt. Gjøre det som måtte gjøres. Dette var hans sjanse til å vise at han dugde. Han så for seg avisoverskriftene: Politimann på ferie stoppet voldsmenn på nattoget. Nå skulle Martinsen få se. Og Engestad og Grane og alle de andre. De skulle få se at han ikke var feig. At han ikke var utbrent. At han kunne handle resolutt, og vise seg som den dyktige politimannen han egentlig var.

Han hadde lagt merke til brannslukningsapparatet da han gikk på toget, og det tok ham bare noen sekunder å hente det. Så løp han bort til kupéen med voldsmennene, og løftet apparatet. Han siktet rett under håndtaket, og la all sin kraft i slaget. Apparatet drønnet inn i døra, og han hørte en knasende lyd. To slag til, og han var igjennom. Han fikk tak i håndtaket på innsiden, og slo opp døra.

Tobias hadde akkurat kommet til level 6, og var bare noen få poeng fra ny pers, da faren sa at nå var det nok. Det var sengetid. De hadde en lang togreise foran seg, så det nyttet ikke å protestere. Tobias lagret resultatet og slo av PCen. Egentlig likte ikke faren at han spilte slike voldelige dataspill. Han påsto at man kunne bli aggressiv av det. Men det kunne da ikke stemme? Det var jo bare spill. Ingen ville vel forveksle det med virkeligheten?

Han hadde akkurat lagt seg under dyna da det lød tre voldsomme brak fra døra…