Jeg hadde gledet meg til seminaret i månedsvis. Tenk, over hundre frisører fra hele landet som kom sammen for å utveksle ideer innen klipp, farging og styling! Og så litt sosialt på kveldene, naturligvis. Bankett og underholdning. Dans og drinker. Gud, det skulle bli stas!

Og det er jo alltid kos å treffe gamle venner. Alex og Jonny, for eksempel. Dem hadde jeg ikke sett på over et halvt år. Og jeg var nokså mo i knærne ved tanken på at René antakelig ville komme.

Egentlig er ikke tog helt min greie, så jeg hadde opprinnelig tenkt å fly. Men da de andre på salongen ville ta toget, ble jeg selvsagt med. Skulle da bare mangle. Dermed var vi fire glade frisører som la avgårde: Steinar, Monica, Ellen og meg. Vi ble sittende i restaurant-vogna og fnise og drikke rødvin til klokka var nesten ett. Da skal jeg si det var deilig å kunne trekke seg tilbake til en sovekupé for seg selv.

Skjønt, glade frisører… Ellen sa jo ikke så mye, og virket vel snarere litt trist. Og hvem kan vel bebreide henne? Vi visste godt hvordan det lå an. Det var ikke få ganger hun hadde møtt på jobb med blåøye, fordi hun hadde «kollidert med en dør». Jeg hadde bare såvidt møtt mannen hennes ved et par anledninger, og jeg må si jeg fikk et dårlig inntrykk. Han virket manipulerende og aggressiv, og jeg fatter bare ikke at Ellen vil leve sånn. Jeg har prøvd å snakke med henne, men hun prater det alltid bare bort. Så hva skal man gjøre?

Jeg ble derfor nokså sjokkert da jeg fikk høre at hun skulle ha mannen med seg på turen. Men det var naturligvis han som hadde insistert, og da måtte hun vel bare føye seg. Han tålte antakelig ikke tanken på at hun kunne komme til å ha det gøy sammen med andre mennesker. Heldigvis holdt han seg for seg selv i sovekupéen, så vi så ikke snurten av ham i restaurantvogna.

Jeg var akkurat i ferd med å slumre inn da en lyd gjorde meg lys våken igjen. Det var noen som slo! Og det kom fra nabokupéen! Og var det ikke en kvinne som klynket? Jeg satte meg opp og spisset ørene. Plutselig lød en dyp mannsstemme: «Nå er det nok!» Jeg grøsset, og kom øyeblikkelig til å tenke på Ellen. Det gikk opp for meg at jeg ikke ante hvor kupéen hennes var. Hun hadde tatt kveld litt før oss andre, så det kunne godt hende at hun bodde vegg i vegg.

Det trengte jo ikke være henne, men uansett gikk det jo ikke an å bare sitte å høre på at noen fikk juling! Jeg kledde meg og børstet håret, og så trykket jeg på knappen for å tilkalle konduktøren. Dette var et nødstilfelle, og da fikk de sannelig komme å ordne opp!

Jeg møtte konduktøren i gangen, og fikk forklart mine mistanker. Han så skeptisk ut, og ble stående og lytte litt. Men nå var det blitt helt stille. «OK, vi får ta en titt», sa han, og banket forsiktig på døra til kupéen. Jeg snek meg inn i min egen kupé og overlot det hele til ham.

Jeg orker ikke gå i detaljer, men det hele viste seg altså å være en misforståelse. Et TV-spill, eller hva det nå heter. Et opptak, altså, og ingen mishandling. Konduktøren lo høyt da han kom og forklarte meg det etterpå. Akkurat det kunne han godt ha spart seg, synes jeg. Hadde jeg kanskje ikke vist ansvar? Hadde jeg ikke vist meg som mann? Det kunne jo vært alvor. Det kunne vært Ellen, for svingende!

Nåja, hvorom allting er: Det hele var en temmelig spennende opplevelse. Jeg måtte tilbake til restaurantvogna og ta et ekstra glass rødvin for å roe nervene. Det sitret i kroppen, og jeg mistet nesten pusten. Dette ville bli noe å fortelle til Alex og Jonny! Og René, ikke minst.