Rett etter desserten kakket Sylvi i glasset. Praten stilnet, og alle snudde seg mot henne. Hun reiste seg, kremtet litt. I hånda hadde hun en liten lapp med stikkord, men hun regnet ikke med å få bruk for den. For dette kunne hun. Hun hadde holdt mange foredrag, og ofte uten manuskript. Middagstaler også, både i selskaper og på seminarer.

Hun hadde først vært motvillig da Kristian ringte og spurte. Forholdet til familien hadde aldri vært spesielt nært, spesielt ikke de siste årene. Dessuten var hun fullt klar over at hun ikke var særlig flink med følelser. Hun skydde alt som lignet på betroelser.

Men Kristian ga seg ikke. «Jeg og mamma er ikke så gode til å ordlegge oss som deg. Og du ser jo alt så klart.»

Og det var sant. Hun var en skarp observatør, det visste hun. Ofte kunne hun bite seg merke i små detaljer ved andres væremåte, og utfra det resonnerte hun seg fram til ting som ofte viste seg å stemme forbausende godt.

Hun hadde gitt etter til slutt, men hun visste med seg selv at det ikke ville bli noen særlig personlig tale. Det måtte bli noe på vegne av dem alle. En lett og munter oppsummering, med skarpsindige observasjoner og en liten dose høytidelighet. Sånt som pleide å slå an ved slike anledninger.

Alle var mette og tilfredse. De to nabodamene som sto for maten hadde fått applaus og hurrarop, for maken til festmåltid var det visst ingen som hadde opplevd. Det hadde vært tre sorter vin – til forrett, middag og dessert – og det var visst kaffe og konjakk i vente. Nå så alle forventningsfullt på Sylvi, for taler hørte jo med ved en sånn anledning. Hun smilte til dem og tok en kjapp titt på jukselappen før hun begynte:

«Kjære pappa. De siste årene har gått fort. Vi har alle hatt det travelt, på hvert vårt hold, men i tillegg er det som om selve tida løper stadig raskere. Det er ikke til å tro at du allerede har blitt seksti. Jeg måtte regne etter på nytt da jeg fant ut at det er tolv år siden jeg flyttet hjemmefra. Men akkurat nå, i denne stua, med slekt og venner samlet, føles det likevel som om tida har stått stille.»

Faren, Gudmund, tronet stolt ved enden av bordet. Han var en stor, kraftig mann med et vennlig ansikt. Han hadde lett for å smile, og nå smilte han. Håret var fremdeles ravnsvart, og hvem skulle vel trodd at han fylte seksti? Han nøt begivenheter som dette. Ikke bare var han glad i selskapeligheter og god mat og drikke; han var også svært glad i oppmerksomhet. Nå kikket han vekselvis på Sylvi og de andre gjestene, fanget blikkene deres etter tur. Fisket etter stille gratulasjoner, og fikk dem.

De var seksten til bords. Bare de nærmeste, nå i første omgang. Senere på kvelden ble det åpent hus. Mora, Ragnhild, hadde planlagt denne dagen i månedsvis. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Bordplasseringen var nøye gjennomtenkt, og alle hadde fått bordkort med navnet sitt i store, snirklete bokstaver. Ragnhild hadde plassert seg selv og Sylvi til høyre for jubilanten, mens sønnen Kristian og samboeren Jorunn satt på motsatt side. Bortenfor dem satt tante Åse, og deretter tante Birgit og onkel Gustav. Onkel Johan og tante Edith satt midt imot. Deretter Bård Erling, sønnen til Birgit og Gustav, og Anna, datteren til Johan og Edith. To vennepar av vertskapet var også invitert. De hadde fått de siste plassene nederst ved bordet. Even, den nyfødte sønnen til Kristian og Jorunn, lå og sov i barnevogna ute på terrassen.

Sylvi hadde vært den siste som ankom selskapet. Hun hadde tatt drosje fra flyplassen etter å ha gitt klar beskjed om at ingen trengte å hente henne. Ingen skulle behøve å avbryte festforberedelsene for hennes skyld. Det regnet da flyet landet, og det fortsatte å regne. Underveis i drosja tenkte hun halvhjertet på talen hun skulle holde, mens hun kikket ut på regnet og det kjente landskapet. Det var nesten tre år siden sist hun hadde vært hjemme. Ingenting var forandret. Her omkring drev man ikke med sånt. Furuskog og bergknatter gled forbi. Det mekaniske verkstedet, kafeen, campingplassen. Det lille vannet med holmen midt på. Deretter rundkjøringen, hvor de tok til høyre. Mot barndomshjemmet.

«Du har alltid likt å lese og lære», fortsatte Sylvi. «Du er åpen og nysgjerrig, nesten uansett hva slags tema det er snakk om. Du syntes nok det var litt sårt at du selv aldri fikk anledning til å studere, og du var veldig opptatt av at Kristian og jeg skulle få oss en skikkelig utdannelse. Men vi følte aldri noe press i den retning. Det var mer sånn at det ble en selvfølge. Bøker og oppslagsverk var like selvsagte ting hjemme hos oss som leker, helt fra vi var små. Da Kristian ble seksten reiste han til byen for å begynne på gymnas, og sju år etterpå fulgte jeg samme vei. Og senere ble det studier på oss begge. Kristian gikk på en måte i dine fotspor; du var handelsmann, han ble økonom. Selv havnet jeg lenger fra stammen, med mine biologi-studier.»

Kaffen og konjakken kom på bordet. Sylvi tok en liten pause, og alle hevet glassene og skålte for jubilanten.

Egentlig hadde hun ikke fylt seksten ennå dengang hun flyttet inn på en liten hybel i byen, hvor hun leste for seg selv langt utover kveldene; pensum og skjønnlitteratur om hverandre. Hun hadde lite kontakt med venner, og hun dro sjelden hjem. Noen dagsturer det første året, bare, og siden stadig sjeldnere.

Selvtilliten hadde økt da hun begynte å studere. Biologi passet henne perfekt – dette å forstå hvordan planter, dyr og mennesker fungerer, som organismer. Hun hadde aldri vært flink til det sosiale, i dagliglivet. Det ble for tvetydig, for ullent. Da var det lettere å forstå livet gjennom DNA og gener, proteiner, arv og miljø. Det var ryddig og systematisk. Alt gikk opp, alt hadde en forklaring.

Etter hvert fant hun seg godt til rette i tilværelsen. Hun begynte å jobbe, fikk det travelt. Og hun fikk noen få gode venner som hun holdt på passe distanse. Mann og barn hadde det aldri blitt tid til.

«Du og mamma traff hverandre tidlig. Dere var veldig forskjellige, selv om dere kom fra samme miljø. Hun var jordnær, fornuftig og nøktern. Du var en drømmer, med luftige planer og ukuelig optimisme. Men dere respekterte hverandre, og ga hverandre rom. Jeg kan ikke huske at det noen gang var konflikter hjemme hos oss. Ikke engang mellom meg og Kristian, da vi var små.»

Faren smilte godslig, og de andre gjestene humret litt da de tenkte på Gudmunds urealistiske prosjekter. Det hadde vært mange slike opp gjennom årene, og det var ikke fritt for at de alle hadde ledd litt og ristet på hodet i blant.

Onkel Johan humret mest. Han hadde rukket noen velkomstdrammer før de gikk til bords, og var allerede blitt ganske brisen. Kona Edith prøvde å late som ingenting. Sylvi tenkte at alt var som det pleide. Tante Birgit og onkel Gustav så ut til å trives. Tante Åse fulgte talen oppmerksomt, nikket og smilte. Hun delte brorens sans for selskapsliv, men det hadde ikke blitt så mye av denslags etter at hun ble skilt. Sylvis søskenbarn, Anna og Bård Erling, prøvde så godt de kunne å skjule at de kjedet seg. Broren Kristian nikket imidlertid fornøyd, og var nok glad for at det ikke var han som måtte holde tale.

Ordene kom av seg selv. Hun fortalte på auto-pilot, og samtidig strømmet minnene på. Andre minner. Og plutselig, rett etter at hun hadde fortalt om hvordan faren pleide å ta dem med på turer, og hvor hyggelig det hadde vært, tok talen en uventet vending. Det kom ut ord som hun slett ikke hadde tenkt å si. Ord hun ikke hadde sagt før, til noen. Om ting hun ikke hadde tenkt på på flere år.

«En natt kom du inn på rommet mitt», sa hun. «Jeg må ha vært omtrent åtte år.»

Alle stirret på henne. Hun stoppet, svelget litt, forundret over seg selv. Ordene fortsatte:

«Det skjedde ikke stort første gangen. Du strøk meg over håret, nesten som når du sa god natt om kveldene, men du ble liksom ikke ferdig. Og du snakket så rart. Beroligende og trøstende, men samtidig fort og hektisk, med tykk og fremmed stemme. Og så fortsatte du å stryke, nedover …»

Det var blitt helt stille. Alle så skrekkslagne ut. Farens øyne var glassaktige, ufokuserte. De flakket hit og dit, og han prøvde å smile. Deretter forsøkte han å se forvirret ut. Hva var dette? Han skjønte visst ikke helt …?

Mora stirret sjokkert på Sylvi. Munnen var åpen. Det var tydelig at hun ikke hadde visst. Sylvi var glad for det. Men mora protesterte heller ikke, bare svelget et par ganger, og det så ut som hun tenkte seg om. Deretter ble hun blank i øynene, og en tåre rant nedover kinnet. Hun hadde ikke visst, men hun fikk det likevel til å stemme, det Sylvi sa.

Sylvi syntes det var trist at de ble så lei seg. Hun hadde jo ikke ment å lage oppstuss. Men nå måtte dette slippe ut, kjente hun. Det var ingenting hun kunne gjøre med det.

«Det gikk ganske lang tid til neste gang. Det må ha vært flere måneder. Jeg begynte å tenke at det aldri hadde skjedd. Eller at jeg misforsto. Du måtte ha ment et eller annet med dette som jeg ikke skjønte. Noe jeg ikke behøvde å bekymre meg om. Men så kom du igjen. Flere ganger. Og etter hvert skjedde det litt mer, ting som jeg i lang tid etterpå ikke kunne huske klart. Men nå ser jeg det helt tydelig for meg. Jeg lå med ansiktet mot veggen mens du … fomlet … gjorde et eller annet bak meg. Og du tok på meg, på steder du slett ikke skulle. Men ennå lot du noe være. Ennå holdt du litt igjen. Etterpå hadde alt vært en drøm, for sånn måtte det bare være. Og jeg skjønte jo at dette egentlig ikke var deg. Det var ikke deg slik du var om dagen. Dette var en annen, en person i drømmen, der jeg heller ikke var meg. For jeg var bare hun som . Hun som registrerte det hele. Dette angikk meg egentlig ikke.»

Jo mer hun fortalte, desto mer husket hun. Hun husket hvordan hun etter hvert hadde kunnet velge hva hun ville bry seg om. Hun husket hvordan hun hadde delt både faren og seg selv i to, og latt den andre faren få den andre henne. Det var denne andre Sylvi som hadde hatt det vondt. Og så hadde den andre Sylvi blitt mindre og mindre, helt til hun forsvant. Hun hadde vært borte lenge – helt til nå.

«Det kunne gå lang tid mellom hver gang, og en dag stoppet du helt. Kanskje du fikk dårlig samvittighet, jeg vet ikke. Jeg tviholdt på drømmen som forklaring, og etter hvert som tida gikk begynte jeg å tro på den. Dette hadde egentlig aldri skjedd. Det var bare en fase; jeg var et barn med god fantasi. Sånt hadde jeg lest om.»

Sylvi kunne kjenne øynene deres på seg, og hun hørte at noen gråt. Men hun så ikke på dem. Hun hadde funnet et punkt i landskapet utenfor vinduet. Der lot hun blikket hvile mens hun fortalte. Hun så trærne, veien og den lave åskammen bortenfor. Trygge, kjente holdepunkter fra barndommen.

«Det gikk over tre år. Jeg var blitt tretten. Jeg lignet vel mer på en kvinne, antar jeg. Ihvertfall kom du tilbake igjen, og denne gangen gikk du lenger. Og nå ville ikke lenger drømmen være drøm. Plutselig var det virkelighet, ikke bare der og da, men alt som hadde skjedd tidligere. Det var som å bråvåkne, bare at marerittet fulgte med. Men fortsatt passet jeg nøye på å dele oss opp. Du var én pappa om dagen og en annen om natten. Jeg slo opp i bøker, prøvde å finne forklaringer. Jeg leste om vampyrer, om Dr. Jeckyll and Mr. Hyde – forvandlinger fra menneske til monster, og tilbake igjen. For du var jo egentlig ikke sånn? Og jeg nektet fremdeles å la det angå meg. Selv om det var virkelig, gjaldt det ikke meg. Ikke egentlig. Jeg bare betraktet det på avstand, og aldri … skulle noe kunne røre meg.»

Brått stoppet ordene opp. Hun hadde visst sagt det som måtte sies. Hun ble stående og kjenne på stillheten. Det eneste som hørtes var tikkingen fra det gamle vegguret. Utenfor vinduet kunne hun se at greinene på den gamle eika såvidt rørte seg i den lette vinden. To skjærer spankulerte over tunet. Det hadde klarnet opp, og den siste kveldssola tegnet myke mønstre på duken. Nå kunne hun såvidt høre summingen fra kjøleskapet ute på kjøkkenet. Det var det samme kjøleskapet som da hun var liten. Merkelig hvordan enkelte ting kunne holde i evigheter.

Alle rundt bordet satt frosset, som i en film som var stoppet opp. Et tablå av vantro, avsky og fortvilelse. Ingen visste om noe trylleord som kunne bryte denne forbannelsen.

Sylvi brettet jukselappen pent sammen og la den på bordet. Hun skjøv stolen på plass, og takket for maten. Så gikk hun ut, og bortover veien, på skjelvende ben. Hun visste ikke hvor hun skulle. Hun gikk på line, forsiktig, ett steg om gangen. Avgrunnen hadde vært der hele tida, men nå hadde hun våget å se ned. Og en dag, tenkte hun, ville hun kanskje nå fram til tryggheten på den andre siden.