Forretten kom på bordet. Kremet fiskesuppe med urter og tomat. Vi hadde bestilt hver for oss, men endte opp med å velge det samme. Jeg tok det som et godt tegn.

Jeg hadde tenkt på dette stedet allerede første gang vi traff hverandre. Hvis vi fant tonen, hadde jeg tenkt, skulle jeg jammen be henne hit. Og nå, bare to uker senere, satt vi altså her – i den litt for dyre restauranten, og nippet til den litt for dyre vinen, mens vi så hverandre dypt inn i øynene.

Beate fortalte ivrig om innspurten på studiene sine. Det var tre år siden hun hadde bestemt seg for å begynne å studere økonomi og ledelsesfag, etter å ha jobbet som sekretær i flere år. Hun var en god del eldre enn de fleste studentene, men det brydde hun seg ikke om. Beate fant tonen med de fleste, uansett alder eller bakgrunn. Nå hadde hun bare noen få eksamener igjen før hun var ferdig. Jeg var imponert over pågangsmotet hennes. Jeg hadde vært igjennom et langt studium selv, men det var lenge siden. Nå, etter mange år som ingeniør, tvilte jeg sterkt på at jeg ville ha orket å sette meg på skolebenken igjen.

Men det var altså på grunn av studiene hennes at vi traff hverandre. Hun hadde meldt seg på et seminar om prosjektorganisering, og der var jeg tilfeldigvis engasjert for å snakke om samarbeid i tverrfaglige grupper. Så hadde vi havnet ved siden av hverandre under middagen, og kommet i prat. Siden ble vi sittende og snakke sammen hele kvelden. Og kvelden etter. Etter det hadde vi bare såvidt truffet hverandre. Dette var den første ordentlige daten.

Suppa var fantastisk. Jeg var ikke vant til sånn mat. Jeg hadde råd, det var ikke det; jeg kunne godt ha spist ute ganske ofte hvis jeg hadde villet. Men så lenge jeg var alene ble det sjelden til det. Det føltes bare rart. Ensomt. Så det ble mest enkel matlaging hjemme.

Jeg hadde forsåvidt innfunnet meg med ungkarstilværelsen. Det var seks år siden jeg hadde vært i et fast forhold, og etter det hadde det bare vært noen få halvhjertede damehistorier. Sant å si hadde jeg vel gitt opp det hele, uten at jeg egentlig hadde tenkt den tanken heller. Men nå så det altså ut til at jeg også kunne finne lykken. Vel, alt kunne skje; det gjaldt å ikke spenne forventningene for høyt.

Plutselig støtte skjeen borti en hard, skarp kant. Det var noe i suppa! Dette var jo pinlig. Et så pent sted som dette? Jeg pirket forsiktig, følte på konturene. Det kjentes jo nesten som …

Jeg ønsket ikke å lage noen scene. Stemningen var jo så fin, og jeg ville for all del ikke ødelegge den. Da var det nok bedre å ta opp saken med kjøkkenet etterpå. Diskré. Mens Beate tok en slurk av vinen fisket jeg gjenstanden lynraskt opp over kanten på suppeskåla. Og ganske riktig: Det var en nøkkel! Jeg gjemte den under servietten mens jeg lot blikket streife liksom tilfeldig rundt i lokalet. Da fikk jeg øye på servitøren vår i dørgløtten til kjøkkenet. Han møtte blikket mitt et lite sekund før han forsvant ut gjennom døra. Jeg kunne nesten ha sverget på at han nikket til meg.

Nøkkelen hadde selvsagt ikke havnet i suppa ved en tilfeldighet. Denslags uhell forekom neppe. Hår eller rusk, sikkert, og kanskje en sjelden gang en kork eller en fiber fra en oppvaskbørste, men ikke en nøkkel. Og så var det servitøren; det kunne se ut som at han visste noe. Var det han som hadde lagt den der? Hva mente han i såfall med det? Jeg hadde ikke fått sett ordentlig på den, men jeg fikk med meg at den hadde ei lita metallplate med et nummer inngravert. Jeg visste at jeg hadde sett samme type nøkkel før et sted.

Jeg prøvde å glemme det hele, og det tok ikke lang tid før jeg lyktes med det. Vi fortsatte å snakke, om alt mulig. Utdanning og jobb, fritidsinteresser og venner, barndom, minner, foreldre og søsken.

Så ble hovedrettet servert. Det var en ny servitør denne gangen. Var det vanlig? Jeg var ikke sikker, jeg var altfor sjelden på restaurant, men det virket ikke som Beate stusset.

Jeg hadde bestilt lammesteik med hvitløk og rosmarin, mens Beate hadde valgt fasan med kantarellsaus, og vi ble sittende en stund og bare nyte maten før samtalen kom i gang igjen. Gradvis kom vi inn på mer personlige ting. Hva vi var opptatt av. Hva vi likte, og hva vi drømte om. Hva vi satte mest pris på hos den andre.

Desserten ble servert av den samme som hadde servert hovedretten. Den første så vi ikke mer til. Jeg hadde bedt Beate velge dessert for oss begge, så igjen spiste vi det samme. Creme brûlée. Det var nydelig, og samtalen stilnet en liten stund igjen, før romantikken overtok på nytt.

Vi ble sittende en god stund før vi avrundet med kaffe og konjakk. Jeg betalte, og husket såvidt å få med meg nøkkelen som lå under servietten. Jeg lurte den ned i lommeboka sammen med VISA-kortet. Det var nok best å ikke si noe til kjøkkenet likevel. Det ville bare virke forstyrrende på kvelden vår, og det var jo dessuten opplagt at dette ikke var noe uhell. Jeg hadde jo tenkt jo å fortelle det til Beate, men jeg fikk det liksom ikke til. Og jo mer jeg ventet, jo mer feil virket det å si noe. Nøkkelen passet ikke inn i samtalen noe sted. Nei, jeg fikk la det være. Dette lå an til å bli en perfekt kveld, og ingenting skulle få ødelegge.

Det ble en perfekt kveld. Nøkkelen var ute av tankene mine så snart drosja forlot restauranten, og jeg tenkte ikke mer på den på flere dager.

Ikke før jeg en dag tilfeldigvis passerte oppbevaringsboksene på busstasjonen. Jeg stoppet. Gikk bort til boksene. Noen av nøklene sto i låsen. De kunne ikke dras ut før man hadde betalt og låst, men de lignet veldig. Jeg dro opp lommeboka og fant fram nøkkelen fra restauranten. Den så helt lik ut. Den hadde nummer 1014, mens boksene foran meg hadde numre som begynte på 12. Jeg gikk mellom radene til jeg fant de som begynte på 10. Jovisst! Der var boksen med nummer 1014, helt nede ved gulvet. Og den manglet nøkkel!

Jeg stakk inn nøkkelen. Den passet!

Hjertet hamret da jeg åpnet luka. Jeg bøyde meg ned og kikket. Det var mørkt der inne. Jeg strakk ut armen, følte meg fram. Jo, der var det visst noe …

Jeg befant meg i et stort selskap, og det var mennesker overalt. De sto i klynger og snakket ivrig med hverandre. Innimellom var det noen som snudde seg og så på meg. De nikket og smilte, som om de kjente meg.

Det var en overraskende blandet forsamling til selskap å være: barn, ungdommer, middelaldrende og eldre – noen var pyntet, andre i hverdagsklær eller arbeidsantrekk. Men alle lot til å ha det hyggelig, og mange så ut til å kjenne hverandre. Jeg kjente ingen.

En kvinne som sto med ryggen til dannet et slags midtpunkt i forsamlingen. Vertinnen? Rundt henne sto en gruppe unge voksne, samt noen som kunne være familien hennes. Jeg gikk nærmere. Kvinnen virket kjent. Før jeg rakk helt fram, snudde hun seg og smilte til meg. Det var Beate.

– Du fant nøkkelen, forstår jeg.

– Nøkkelen? Ja, jeg …

– Jeg er så glad du fant ut av det. Det var nøkkelen til hjertet mitt!

Hun smilte gledesstrålende og ga meg en klem. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ga meg over, og hun omsluttet meg helt. Det ble varmt og mørkt, og det dunket og dunket …

Jeg våknet med følelsen av å ha glemt noe viktig. Jeg var omtåket en god stund. Hvilken dag var det? Hva var det som hadde skjedd? Så kom det gradvis: middagen, og den vellykkede kvelden etterpå. Deretter: nøkkelen og oppbevaringsboksen. Hva var det jeg hadde funnet?

Jeg rev til meg buksa som hang over en stolrygg. Fant fram lommeboka.

Nøkkelen var borte!

Det finnes så mange mysterier i livet. Et av de aller største er kjærligheten. Men det finnes også enkelte ting man bare vet, uten at man kan forklare. Denne morgenen visste jeg med sikkerhet at det ville bli Beate og meg.