Jeg skulle selvsagt mye heller ha vært på TV-avdelingen den uka. De nye 42-tommerne fra Sony var akkurat kommet inn, og de hadde alt man kunne tenke seg: harddisk-bufring, split screen, spillport, you name it. Det hadde allerede vært mange kunder innom og kikket. Men det nyttet jo ikke å klage. Vi måtte alle regne med å bytte litt på innimellom, særlig når det var lite folk på jobb. Så det var bare å belage seg på «kjøkken og småelektrisk» i noen dager til, ihvertfall til Gundersen kom tilbake. Sykemeldingen hans skulle gå ut i løpet av uka en gang, og da måtte det vel snart bli «TV og surround» på meg igjen. Det var tross alt det jeg kunne. Jeg visste ihvertfall sånn noenlunde hva jeg skulle svare når folk spurte. Hvitbalanse og piksler pr. tomme og sånt. Og riktig valg av subwoofer og senterhøyttaler – denslags hadde jeg kontroll på.

Da var det verre med krølltenger og brødristere. Men det var heldigvis ikke så mange spørsmål om slike ting. De fleste visste hva de var ute etter. Og denne dagen hadde det ihvertfall ikke vært noe problem; jeg hadde solgt én barbermaskin og to pakker oppladdbare batterier.

Men jeg hadde begynt å se fram til fredagen, for da var det firmafest. Risvik og Jakobsen på lageret skulle stå for arrangementet, og det pleide å bety full rulle.

I to-tida kom ei gammel dame med gråblått hår skridende rett mot disken der jeg sto. Jeg gjettet på vaffeljern eller hårtørrer. Eller kanskje hun bare skulle ha batterier, hun også?

«Unnskyld...?» Hun smilte beskjedent.

«Ja, værsågod. Hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Jo, jeg skulle ha hatt en …» Hun romsterte litt i håndveska, fisket opp en krøllete papirlapp, og myste mens hun holdt den opp mot lyset. «En ekspress … maskin».

«Espressomaskin?»

«Ja, det skal være en gave til min sønn. Han har 50-årsdag, skjønner du. Og så har min svigerdatter sendt med noen spørsmål, for jeg har jo slett ikke greie på disse tingene …»

Jeg tenkte febrilsk. Hvordan i all verden så en espressomaskin ut? Jeg hadde kanskje drukket fire – fem kopper espresso i hele mitt liv, på kafé, og da hadde maskinen stått godt gjemt bak disken.

«Vi skal se hva vi kan finne.»

Det gjaldt å late som ingenting. Jeg gikk sakte langs hyllene; det måtte da være mulig å kjenne igjen en maskin som lager kaffe? Jeg så ingenting som lignet. Det var food-prosessorer, miksmastere og mikrobølgeovner. Eggekokere og ismaskiner. Men hadde ikke Osvald snakket om et nytt parti kjøkkenmaskiner som nettopp var kommet inn? Jeg mente det skulle være noen traktere og vannkokere, og da var det sikkert espressomaskiner også.

«Bare bli med meg hit ut, frue, så …»

Jeg vinket henne med meg til enden av lokalet og ut døra. Alle nye varer som skulle inn i butikken ble vanligvis plassert i den lille hallen mellom butikklokalet og selve lageret. Der ville vi sikkert finne det vi lette etter.

Ute i hallen sto det meste pakket i esker ennå. Det var greit å se hva som var hva; det sto i klartekst utenpå eskene. Men noen espressomaskin kunne jeg ikke finne. Osvald og Ragnhild hadde begynt å ta ut av eskene det som skulle inn i utstillinga, og dette sto spredt utover, noe i hyllene og noe på gulvet. Det var slett ikke alt jeg kjente igjen uten videre. Men hvor vanskelig kunne det være? En espressomaskin måtte nødvendigvis ha en vannbeholder, en kran, et varmeelement og noen knapper for innstilling.

Og sannelig, der sto det jo en! Nesten helt inne i hjørnet for seg selv. Det var egentlig ingen tvil, nå som jeg først hadde funnet den. Bråkjekt løftet jeg maskinen fram, og satte den på et bord. Så satte jeg støpselet i veggen, og trykket på en bryter. Det lyste rødt.

Damen virket imponert. «Den er stor», sa hun.

«Men så lager den virkelig god kaffe også», sa jeg, og ga henne mitt beste smil. «Jeg har dessverre ikke kaffe her i butikken, så jeg får ikke demonstrert den ordentlig, men jeg kan jo forklare litt.»

«Ja, jeg har jo disse spørsmålene fra min svigerdatter …» Hun fant fram lappen sin igjen.

«Vi tar dem etter hvert», sa jeg.

Det gjaldt å få snakke litt fritt først. Bygge opp tillit. Så skulle jeg alltids greie å improvisere noen brukbare svar når hun først begynte å bli overbevist. Jeg hadde god trening i slikt fra både mobiltelefon- og dataavdelingen.

«Dette er altså vannbeholderen», sa jeg, og pekte. «Rustfritt stål og teflonpakninger i alle ledd. Vannet går igjennom røret her, og inn i fordamperen. Kaffen … jo, den fylles på her. Og så blandes det hele her i midten, og så tapper man av … Skal vi se … jo, her er det en liten kran.»

«Hvor sitter melkeskummeren?»

«Hm? Ja, selvfølgelig. Melkeskummeren! Her, på siden. Du ser det stikker ut en liten … ja, det er likedan på den andre, det er visst … Den har en på hver side!»

«Er det to?»

«Javisst! Da kan du lage dobbelt så mye kaffe!»

«Du verden! Hvor fyller man på melken, da?»

«Det er antakelig … her bak et sted. Nå er dette en helt ny modell, og jeg kjenner ikke riktig alle detaljene. Men jeg kan høre med Gundersen, så tar vi kontakt. Det er Gundersen som er eksperten på disse her, men han er dessverre syk akkurat nå.»

Det gjaldt å komme på offensiven. Jeg vred selvsikkert på en bryter. «Dette er altså forvarmeren. Når temperaturen er riktig presses det damp igjennom her, og inn i filteret som sitter her oppe. Deretter kommer melken fra begge sidene … Og så er prosessen i gang! Du kan faktisk høre når kaffen snart er klar. Det høres først ut som en lett susing. Og så …»

«Hvor høy temperatur er det på melka?»

«Unnskyld?»

«Det står på lappen min. Spør om temperaturen på melka, står det.»

«Ja, nei, det er vel en tre – firehundre grader, tenker jeg.»

«Hm … her står det at den ikke bør være over sytti.»

«Å, du mener selvfølgelig celsius-grader! Hahaha! Det burde jeg tenkt på. Men disse modellene er franske, ser du. Temperaturen er oppgitt i … louvré-skalaen. Men rett under sytti er nok riktig, det.»

«Det står at jeg også må spørre om vanntrykket.»

«Jo, vanntrykket er bra det. Det er vel omtrent … eh …»

«Her står det at det bør være åtte – ni bar.»

«Nettopp. Ni bar! Det er akkurat det det er. Joda. Dette er skikkelig kvalitet, vet du. Og rørene som går her … ekte messing! Og de er kledd på innsiden med et keramisk belegg som ikke setter smak, og det er nærmest uslitelig!»

«Hva koster herligheten, da?»

Nå hadde jeg handelen i boks! Jeg var nesten sikker. «Vel, jeg må sjekke med Gundersen for sikkerhets skyld, men den ligger vel på omtrent … fire … eh, tusen.»

Hun reagerte heldigvis ikke på det, bare kikket på lappen igjen. «Har den innebygget kaffekvern?»

Pokker. Kaffekvern? Jeg kunne ikke se noe som lignet. «Nei, dessverre. Det må man nok kjøpe separat.»

«Hva koster det, da?»

«Ca. firehundre.»

Hun ble stående og grunne litt. «Selger dere mange av disse?», spurte hun.

Hun hørtes nesten litt skeptisk ut. Nå måtte jeg ikke la salget glippe. «Akkurat denne modellen er som sagt helt ny, men vi har solgt mange av dette merket. Kundene er svært fornøyde.»

«Alle sammen?»

«Alle jeg har snakket med i alle fall.» Jeg prøvde å smile selvsikkert.

Og akkurat da, da jeg begynte å tvile på at dette gikk den riktige veien, kom Gundersen. Han måtte ha kommet inn fra lageret, for han sto plutselig rett bak meg.

«Jasså, du driver og tar imot kunder her ute?» Han smilte lurt.

«Det var bra du kom», sa jeg. «Damen her er interessert i denne espressomaskinen, og har sikkert noen spørsmål som du kan svare på.»

«Jasså? Vel, da får vi se hva vi kan gjøre.» Han nikket til henne. «Hvis du går i forveien inn i butikken, frue, kommer vi straks etter. Vi har forresten flere modeller som du kan få titte på. Et øyeblikk, bare …»

Damen tuslet tilbake til butikklokalet. Gundersen ble stående.

«Du får nok ikke solgt denne modellen», sa han.

Jeg kjente at jeg ble irritert. Gundersen var en flink fyr, men han kunne være litt nedlatende i blant. Skulle liksom ikke jeg greie med et ordentlig salg på egen hånd? Bare fordi det vanligvis var hans avdeling, kanskje?

«Hvordan kan du være så sikker på det?», spurte jeg.

Gundersen bare trakk på skuldrene. «Jeg kom tilbake etter sykemeldingen i morges», sa han. «Men jeg vært ute på lageret til nå, og hjulpet til.»

«Jaha?»

«Og ikke bare jobb-relatert, for å være ærlig. Vi har forberedt litt til festen på fredag.»

«OK, men …?»

«Jeg har ordnet med matbestilling og musikk. Mens Risvik og Jakobsen har ordnet drikke.»

Jeg skjønte ikke helt. Hadde vi tid til å stå her og snakke om festen, når kunden ventet i butikken?

«Og det der», sa han, og pekte på espressomaskinen, «er Risviks hjemmebrentapparat».