Menneskets labyrint som av Jan Kjærstad

Se denne mannen! Se denne mannen som famler gjennom landskapet som i drømme, mens han tappert utporsjonerer sine siste krefter. Så, nesten som en påskjønnelse, får han øye på bygningen, halvt skjult mellom trærne. Den står der og lokker med fred og søvn og glemsel fra alle bestrebelser, alt som tynger ham. Men han nøler; se hvordan han liksom hviler på det ene benet mens han står på spranget med det andre, mot lindringen, søvnen, frelsen.

Henrik K. hadde alltid vært en vandrer: i landskapet, i kulturen, i historien. Han kunne gli ubesværet inn i de fleste sammenhenger, men hadde aldri funnet noen tilhørighet. Han følte at noe manglet – en innsikt, et mønster – noe som kunne sette livet hans i en meningsfull sammenheng.

Linjene møtes:
Et knutepunkt.
Et vendepunkt?

Men nå rystet han tvilen av seg. Med bestemte skritt gikk han den smale stien mot bygningen, litt raskere enn nødvendig, som for å overbevise seg selv om at han gjorde det eneste riktige. På vei opp trappen lot han seg fascinere av husets arkitektur. Konstruksjonen, soliditeten og alle detaljene: utskjæringer, gesimser og ornamentikk. Han fant stilen nærmest vulgær – en litt ubehagelig påminnelse om at han befant seg i Norge, dette landet som hadde gjort ham til den han var i dag, på godt og vondt.

Idet han løftet hånden for å banke på hørte han noen kremte bak seg. En ung mann sto ved hagegjerdet. (Hvorfor sa han ingenting?) Henrik fikk en følelse av at denne mannen bar på en stor gåte. Et mysterium ingen kunne sette ord på.

Tausheten ble pinlig. Henrik syntes han måtte si noe. «Leier du ut rom?», plumpet det ut av ham. Han angret med det samme. Han burde ha sagt noe annet, innledet en samtale. Lært dette mennesket å kjenne.

Mannen svarte ikke, bare nikket stumt mot inngangsdøren. Henrik åpnet og gikk inn. I det samme fikk han en kraftig følelse av deja vú. Han kunne da ikke ha vært her før? Han befant seg i et stort kjøkken. En mann sto ved vinduet, med ryggen til. «Hva vil du?», spurte mannen, uten å snu seg. Henrik sa det som det var, at han ønsket å leie et rom. Mannen sukket tungt; Henrik kunne tydelig se skuldrene hans heve og senke seg.

«Jeg vet ikke», svarte mannen resignert, «Jeg vet virkelig ikke. Hvis det var opp til meg, så…»

Svaret ble hengende i luften. Henrik følte seg ubekvem. Det var en spenning i dette huset – noe uavklart. Han burde gå. Han hadde ingen del i dette, hva det nå var. Eller hadde han? Hva var hans rolle? Var han også en tråd, et tegn, i dette mønsteret som han ennå bare såvidt kunne ane?

Linjene krysses:
Forgreninger. Livets tre.

Brydd forlot han kjøkkenet. Døren bortenfor førte inn til en stor stue. Den var overdådig møblert, og full av kostbare kunstgjenstander: treskulpturer og keramikk fra nord-Afrika, vevde tepper fra India. En langsom symfoni fylte rommet (Mahler eller Bruckner, fra en gammel grammofon i hjørnet). Interiøret var dekket av et tynt støvlag, som om selve tidens substans hadde størknet og forseglet det hele. En mann satt i en stor skinnstol og leste. Henrik presenterte seg og sa hva han ville. Mannen stirret fraværende på ham et øyeblikk, så trakk han på skuldrene, viftet mot den åpne terassedøren, og fortsatte å lese. Henrik la merke til at boken også var dekket av støv. Sidene var fulle av symboler, men han greide ikke tyde dem.

Ute på den store terassen (flisgulv og terrakotta-krukker) satt to menn og spilte sjakk (elfenben og ibenholt). Henrik kremtet forsiktig, men mennene var dypt inne i spillets vev av muligheter, og enset ham ikke. Men så gjorde den ene (den eldste?) en liten bevegelse med hodet; et nikk bakover, på skrå over skulderen. Henrik fulgte bevegelsen med blikket, og først nå fikk han øye på hagen. Den var et praktfullt syn, med stier og gangveier kranset av vekster han ikke ante navnet på. Et stykke unna var et stort område dekket av kunstferdig klipte hekker. De så ut til å forme en labyrint.

Ringen sluttes:
Fra jord til jord. Samsara.

Han gikk ned fra terassen og bort til hekkene. Vandret villig inn i labyrinten. Etter et par svinger støtte han på en eldre mann, på kne foran et blomsterbed. Med skjelvende hender knadde mannen den svarte, fete jorden, mens han mumlet for seg selv. Henrik ble grepet av et stort alvor. Han visste at dette øyeblikket var viktig. Hvis han bare kunne fange essensen – selve kjernen – i dette ritualet, visste han at… Ja, hva da? Han lette etter ordene, men de glapp unna.

Plutselig slo en tanke ned i ham. Kunne dette være… Det lot til at han ble sendt videre, oppover i et hierarki, mot stadig økende myndighet. Og stadig høyere alder? Var det mulig (tanken var svimlende) at disse mennene rett og slett var en suksessiv rekke av fedre? At han ble ledet gjennom… ja, selve patriarkatets maktstruktur, så og si? Han måtte innrømme for seg selv at det slett ikke var utenkelig. Tvert om; nå som tanken først hadde meldt seg, virket det nokså sannsynlig. Men hvor var i såfall mødrene? Han måtte vite mer om dette. Komme til bunns i mysteriet, som man sier.

Han fulgte hekkenes intrikate arrangement videre innover i labyrinten. Noen steder var det flere veier å velge mellom, men han var aldri i tvil om hvilken vei som førte mot labyrintens sentrum (hjerte?). Han var Charlie Marlow på vei opp Kongoelven gjennom grønn, dampende jungel, på vei mot… skjebnen? Han endte foran et lite lysthus. I døråpningen satt en gammel mann og spilte på en fløyte, langsomt og sørgmodig. (Patriarken?) Han var kledd i en fillete kjortel, og blikket hans var fylt av en innforstått ro (man kunne sågar si: visdom). Henrik fikk inntrykk av at mannen hadde ventet på ham. Nå la gamlingen ned fløyten, og vinket ham inn. Møbleringen der inne var enkel: en stol, et bord, en brisk med madrass. På bordet var det dekket til én person. Et stort fat var fylt med ost, skinke og frukt. En flaske rødvin (en ung burgunder) var trukket opp.

Først nå merket Henrik at han var sulten. Han satte seg ned. Spiste. Drakk. Den gamle mannen ble sittende utenfor døråpningen, som en soldat på vakt. Da Henrik var ferdig med måltidet, tittet mannen inn og nikket mot brisken. Henrik la seg ned, og visste i det samme at han var kommet frem. Han lukket øynene, og plutselig sto mønsteret klart for ham! Det var jo så opplagt! Han smilte for seg selv, og sank inn i søvnen. Glemselen.

abre © 2008